– Jeg er en sånn nabokjerring som Gro snakket om
Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery klarer ikke å se bort. Etter at hun selv ble mobbet som barn, sier hun alltid fra når noen blir dårlig behandlet.
– Jeg er en sånn nabokjerring som Gro snakket om. Jeg blander meg, forteller Lubna Jaffery (43).
Denne «Gro» Lubna snakker om, er selvsagt tidligere statsminister og Arbeiderparti-kollega Gro Harlem Brundtland, som i en nyttårstale brukte nabokjerringen som et symbol på at vi må bry oss mer om hverandre.
Et sted i 30-årene bestemte også Lubna seg for at hun ikke skulle se bort lenger.
– Jeg begynte å si fra når jeg opplevde noe ugreit, for eksempel da en fyr på bussen i Bergen slengte drit til en dame med hijab. «Nå synes jeg du skal holde kjeft, dette trenger du ikke å blande deg borti. Hun bryr seg ikke om hvordan du lever livet ditt, så ikke bry deg om hvordan hun lever sitt», sa jeg.
Lubna rekker så vidt å trekke pusten før hun fortsetter:
Jeg gjør det samme når barn blir plaget. Hvis jeg går forbi en gjeng på gaten og ser at noe ikke er som det skal, pleier jeg å spørre: «Går det bra her, eller?»
Lubna er glad for at hun vokste opp i blokk og hadde naboer som så henne.
– Jeg bruker ikke så mye tid på det vonde. Jeg fokuserer på det gode.
– Samtidig har jeg innsett at det er viktig at jeg snakker om mobbingen og ikke later som om alt var perfekt.
Havnet i slåsskamp
Selv gikk Lubna bare i første klasse da mobbingen startet.
Faren hadde kommet til Norge som arbeidsinnvandrer fra Pakistan i 1971, og åtte år senere fulgte moren etter. Paret bosatte seg på Flaktveit i Bergen, og en tidlig aprildag i 1980 ble Lubna født.
De første syv årene av oppveksten min var veldig fin. Vi bodde i en av de første terrasseblokkene som ble bygget rett nedenfor Liafjellet. Nabolaget besto av en lekeplass og én liten gate. Det bodde barn i alle leilighetene, og vi var ute og lekte hele tiden.
Da familien flyttet til et annet borettslag ikke så langt unna, skiftet stemningen. Familien Jaffery var de eneste i området med pakistansk bakgrunn. Det var det ikke alle som likte.
– Miljøet var hardt på deler av Flaktveit, og selv om jeg ikke hadde noe med det å gjøre, var jeg annerledes. Enkelte mente at jeg ikke passet inn. Det gjorde at det kunne bli ganske tøft i friminuttene. Ofte kulminerte det med at jeg havnet i slåsskamp på vei hjem fra skolen.
Det var spesielt én gutt fra klassen til Lubna som pleide å gå til angrep.
– Fra ung alder var han ganske aggressiv, og jeg ble utsatt for både fysisk og psykisk mobbing. Han mente at vi burde reise tilbake dit vi kom fra, noe som ville betydd det første borettslaget vi bodde i, sier Lubna med et skjelmsk smil.
– Jeg har nok fortrengt mye av det som skjedde og ikke snakket så mye om det tidligere, fordi jeg har skammet meg over det og tenkt at det var min egen skyld.
Hjemme var det ingen sympati å få. Foreldrene hadde ingen begreper om hva de skulle gjøre for å forhindre mobbingen.
– «Jaja, du må bare tøffe deg opp, dette er en del av det norske samfunnet, de tenker at vi er fremmede», sa de.
– Jeg hadde nok ikke vært politiker, og i alle fall ikke statsråd, om jeg hadde blitt født i Pakistan. Jeg hadde nok heller ikke gått på universitetet. I Pakistan må du ha penger for å gå på skole, og vi vet at jentene får utdanning i mindre grad enn guttene, forteller Lubna.
Reddet av korpset
Bergenseren er overbevist om at mobbingen har formet henne.
– Jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans. Så da jeg selv opplevde å bli dårlig behandlet og sto helt alene, gjorde det nok noe med meg. Mobbingen er en del av livet mitt og hvem jeg er i dag.
– Hva drømte du om den gangen?
Lubna ler godt.
– Jeg har en tekst jeg skrev i første eller andre klasse, som handler om hvor jeg så meg selv i fremtiden. Jeg forestilte meg at jeg jobbet som advokat, og at jeg var gift og hadde to barn. Det var vel det jeg ble fortalt at jeg skulle drømme om.
– Som de fleste innvandrerbarn hadde jeg foreldre som ville at jeg skulle bli advokat, lege eller ingeniør, sier hun og legger til:
Jeg tok grunnfag i offentlig rett, da! Det fikk min mor med seg, og da jeg var ferdig utdannet statsviter, sa hun: «Hæ, er du ikke blitt advokat?» Hun følte seg litt lurt, haha!
Da Lubna var 14, skilte foreldrene seg. Hun, lillebroren Asif og moren måtte klare seg på den inntekten moren hadde som butikkmedarbeider på Sparkjøp.
Familien hadde ikke lenger råd til at Lubna kunne trene taekwondo og spille i skolekorpset. Likevel fikset korpsledelsen uniform til henne, og i taekwondoklubben fikk hun bidra som trener.
Jeg kunne fort ha blitt en av dem som falt ned på feil side av streken. Men det at jeg fikk lov til å være med på disse fellesskapsarenaene, at jeg fikk gå i det korpset, bli klissvåt på 17. mai og slite med å få lyd i den tverrfløyten, gjorde at jeg falt ned på riktig side. Den erfaringen bruker jeg ofte i jobben min.
Det største vendepunktet
Lubna hadde fylt 15 da hun så daværende AUF-leder Trond Giskes åpningstale fra Utøya, og umiddelbart meldte seg inn i ungdomspartiet. Kort tid etter ble hun partiets antirasistiske talsperson i Bergen, og to år senere ble hun utnevnt til AUF-leder i Hordaland.
En politisk kometkarriere var i gang.
– Hva som har vært det største vendepunktet i livet mitt?
Lubna ler litt forsiktig før hun legger armen på stolryggen ved siden av og ser tenksomt ut i luften. Bak henne skinner solen gjennom Pride-flagget hun har hengt opp i vinduet.
– Det er vanskelig … Livet mitt er fullt av vendepunkter. Det å bli født i Bergen, for eksempel … Livet hadde nok vært et helt annet om jeg hadde blitt født i Pakistan, men hva om jeg hadde blitt født i Oslo? Da hadde vi vært én av mange innvandrerfamilier, mens vi i Bergen var vi én av få – og det ga nok foreldrene mine noen andre perspektiver.
Hun tenker i noen sekunder.
– Det å bli mor var selvsagt også et stort vendepunkt. Da må du liksom gjøre opp status: Hvem er du, hvem ønsker du å være og hva ønsker du å gå videre til barnet? Men det at jeg som tenåring meldte meg inn i en partipolitisk organisasjon, der jeg ble tatt så godt imot og fikk lære det politiske håndverket … Jeg tror det må være det største vendepunktet, faktisk.
Jeg hadde ikke vært den jeg er uten AUF og sommerleirene på Utøya.
Les også: Fotballpresident Lise Klaveness har fått høre at hun har et markeringsbehov →
I statsrådboligen liker Lubna å spille Karpe på full guffe og lage mat sammen med kjæresten Øystein. Ofte går de på konserter – og på fotballkamp.
De liker også å gå i fjellet. En gang i året arrangeres 7-fjellsturen i Bergen, en tur som går over alle fjellene som omringer byen.
– Jeg har gått den én gang, og det syntes jeg var nok. Men jeg liker veldig godt å gå 4-fjellsturen over Ulriken, Fløyen, Rundemannen og Sandviksfjellet, sier Lubna.
Kjemper for vennene
Av og til tenker hun på den mørke dagen i 2011. Dagen da datteren hennes Katarina, som den gangen bare var syv år gammel, var på vei til Utøya.
En venn av Lubna skulle ta henne med, men fordi de kjørte feil, kom de akkurat for sent til fergen – og endte med å spise pølse på en bensinstasjon i stedet.
– Historien ble ganske annerledes enn den kunne ha blitt om de hadde rukket fergen. Vi vet ikke. Jeg tenker ofte på alle vi mistet den dagen og hvorfor vi mistet dem, sier Lubna alvorlig.
– Vi mistet dem fordi en mann mente at AUF og Arbeiderpartiet var en trussel mot det samfunnet vi har i Norge.
– Men ingen skal få stilne tankene og engasjementet mitt. Jeg må kjempe videre for de vi mistet, for jeg hadde venner som ble drept den dagen. Jeg tenker på alle dem som ikke fikk bli voksne. Som for alltid bare vil være 14, 15, 16 eller 17, mens vi andre har gått videre og levd livene våre.
Av og til tenker hun også på gjerningspersonen.
– Hvordan var det mulig at vi kunne feile sånn at han ble et produkt av det samfunnet vi lever i?
Datteren til Lubna er i dag 19 år. Hun er student og har flyttet i kollektiv i Oslo.
– Hva er ditt største ønske for henne?
At hun forstår at hun er god nok! Og at hun skjønner at de kampene vi har fordeler av i dag, ikke er utkjempet en gang for alle.
– Bare tenk på retten til selvbestemt abort og fødselspermisjon. Hviler vi, forsvinner rettighetene. Jeg er opptatt av å gi datteren min det perspektivet – at du må stå på kravene og løfte neven når du mener at ting ikke går i riktig retning.
