Kraftkaren
Marco Elsafadi (47) ville egentlig bli politi. Flaks for barn og ungdom at han ble relasjonshøvding isteden.
Marco har jobbet mye i skolen, og brukt egne erfaringer for å skape gode relasjoner til barna: – Først da jeg hadde etablert en relasjon til dem, kunne jeg spørre «hvorfor er du så sint?». Det handler alltid om å komme i posisjon, sier han.
– Mitt sterkeste barndomsminne er fra «gråteskapet». Jeg var fem år, og det var ikke første gang jeg satt i det lille, trange skapet i barnehagen, forteller Marco Elsafadi.
– Jeg pleide å gjemme meg der når jeg følte at jeg ble urettferdig behandla, sånn som når den ene gutten alltid juksa og tjuvstartet da vi hadde kappløp. Det gjorde meg så rasende at jeg begynte å gråte, men jeg gikk inn i skapet og lukket døra så ingen skulle se det. «Det er jo bare en lek», sa voksne. For meg var det ikke bare en lek. Jeg syntes det var blodig urettferdig.
Ingen plan B
Marco Elsafadi har nettopp plassert sine 193 centimeter ved vinduet på en kafe i Bjørvika i Oslo. Han har et palestinaskjerf rundt halsen og en t-skjorte der det står «Vær forskjellen» på brystet.
Den sammenleggbare sparkesykkelen han har med, vitner om at Marco er en travel mann med dårlige knær, og den er fast inventar når den selvutnevnte "Relasjonshøvdingen" reiser rundt i Norge for å holde foredrag og kurs samt å jobbe med barn og ungdom.
– Jeg skulle egentlig bli politi. Og søkte politihøgskolen som 20-åring, men kom ikke inn fordi jeg ikke ble vurdert som moden nok. Jeg var topptrent, snakket fire språk og syntes selv jeg var moden, men i ettertid skjønner jeg det veldig godt.
Å være ute på gata som nyutdannet politi som 23-åring er for tidlig. Men jeg hadde ikke noen plan B – jeg har aldri en plan B, så jeg måtte jo finne på noe.
Marco Elsafadi har et hjerte for vanskeligstilt ungdom og er en av Norges mest populære og etterspurte foredragsholdere.
– Friminuttene er den viktigste sosiale arenaen på skolen for elevene. Jeg ser stadig at skoler bommer her og fokuserer mest på fag og læring.
Han har jobbet med sårbare og vanskeligstilte ungdommer i barnevernet i en årrekke, og han holder foredrag for næringslivet, det offentlige apparatet og i skolen.
Marco bodde i Kristiansand den gangen og spilte basket på elitenivå, og en dag fikk han et spørsmål om å trene et jentelag med 14-åringer.
– En av pappaene på laget, William, var inspektør ved en skole. Han syntes jeg hadde en fin dialog med jentene, og mente at jeg hadde et talent for å snakke med ungdommer. «Du må jobbe i skolen», sa han, og spurte om jeg ville ha vikartimer ved skolen hans. Det ene førte til det andre. Jeg fikk ansvar for inspeksjonene i storefri, og jeg skjønte fort at det var mye å gjøre.
På dypt vann
Skolen var en kombinert barne- og ungdomsskole med mange flyktningbarn. Mange hadde bagasje og traumer, og ingen kunne språket. Marco Elsafadi ble kastet ut på dypt vann – med refleksvest i skolegården.
– I dag vet jeg at friminuttene er den viktigste sosiale arenaen på skolen for elevene. Jeg ser stadig at skoler bommer her og fokuserer mest på fag og læring. På denne skolen var det kaotisk i storefri og et høyt konfliktnivå med slåssing, trusler og krenkelser.
Marco hadde ingen relevant utdanning, og brukte egne erfaringer fra skolen:
– Først og fremst måtte jeg bli kjent med barna og ungdommene, og jeg investerte mye tid på det. Jeg laget regler og stilte krav, og jeg starta opp et basketlag som trente fast hver uke. Da ungdommene skjønte at jeg gjorde dette på fritiden, forsto de også at jeg var der for dem.
Gjennom trenerrollen fikk jeg en «connection» med dem og etter hvert ble de eldste elevene mine assistenter, og jeg kunne si: «Du er dommer» og «du passer på de minste barna». Ungdommer som tidligere lagde problemer, ble løsningen.
– Først da jeg hadde etablert en relasjon til dem, kunne jeg spørre «hvorfor er du så sint?». Det handler alltid om å komme i posisjon, sier han og legger til:
– Det jeg lærte dette året er det jeg fortsatt forfekter som de tre levereglene når det kommer til relasjoner: 1. Barn og unge lytter bedre til voksne de liker. 2. Vi kan aldri stille høyere krav enn relasjonene tillater. 3. Vi kan ikke forandre barna, men de må gjøre endringene selv. Vi kan veilede, stille krav og heie.
– Engasjementet mitt våknet det året.
Marco har jobbet mye i skolen, og brukt egne erfaringer for å skape gode relasjoner til barna: – Først da jeg hadde etablert en relasjon til dem, kunne jeg spørre «hvorfor er du så sint?». Det handler alltid om å komme i posisjon, sier han.
Foreldrekraft
Marcos resultater og Williams referanser har åpnet mange dører, og nå har Marco vært engasjert i barn og ungdom i 30 år.
Han har også mottatt en rekke priser for sitt mot og engasjement, og i høst kom han med boka «Foreldrekraft» som handler om å møte barnets følelser på en god måte. Boka åpner med hvordan avslutningen på historien fra gråteskapet har formet ham i livet.
– En dag da jeg satt i skapet var det pappa som kom for å hente meg i barnehagen. Da han åpnet skapdøra og så at jeg gråt, løftet han meg på armen og spurte hva som var galt. Jeg fortalte om gutten som tjuvstartet i kappløpet, og han sa: Det er jo juks! Det er ikke rart du er lei deg. Da han trøstet meg, var det første gang noen forsto meg og min frustrasjon, og hvor jeg opplevde at mine følelser var viktige. Da skjedde det noe magisk med relasjonen vår, sier Marco.
– Foreldrekraft handler om å møte barns følelser på en god måte. I boka skriver jeg om hvordan vi kan styrke dialogen og få nærere relasjon til barna og ungdommene våre. Mitt beste tips er å sette av tid mens du kan, det er en viktig og god investering for framtiden.
Les også: Fotballpresident Lise Klaveness har fått høre at hun har et markeringsbehov →
Fra Vest-Berlin til Kragerø
Marco ble født i flyktningleiren El Beddawi i Libanon en desemberdag i 1976. Familien var palestinske flyktninger og Marco var yngst i en søskenflokk på fire. På slutten av 70-tallet flyttet familien til Vest-Berlin.
– Jeg vokste opp i en skikkelig getto. Bygården vi bodde i ble påtent to ganger av nynazister, og den ene gangen ble jeg reddet ut på armen til en brannmann. Nynazistene ønsket å «rydde opp» i Berlin, og både barn og voksne ble drept.
– Som tiåring løp broren min og jeg for livet med en nynazist i hælene. Vi var på vei hjem fra fotballtrening med t-banen og sto alltid foran i første vogn, slik at vi fikk oversikt over hvem som sto på perrongen. En dag sto det en nynazist der og han løp etter oss da vi gikk av banen. Han jaget oss gjennom gatene, helt til vi klarte å gjemme oss i en trappeoppgang. Jeg var livredd, men det var ikke noe alternativ å fortelle dette til foreldrene mine. Da ville jeg ikke fått lov til å fortsette med fotballen, og fotballen betydde mye for meg.
Jeg vokste opp i en skikkelig getto. Bygården vi bodde i ble påtent to ganger av nynazister, og den ene gangen ble jeg reddet ut på armen til en brannmann.
Et åpent hus
Kontrasten var stor da Marco og familien kom til Kragerø som flyktninger i 1987. Marco var trist og frustrert over å ha blitt røsket ut av det livet han kjente, men gjennom fotball og basket lærte han språket og fikk venner. Basketkarrieren førte han etter hvert til elitelag i både Kristiansand, Harstad, Oslo og Bergen. I Bergen kjøpte han sin første bolig.
Det var en billig leilighet i et dårlig strøk i Bergen, men den var min. Jeg er palestinsk, og vi palestinere har ikke noe hjem, så den følelsen jeg hadde da jeg fikk nøkkelen og gikk inn i mitt eget hjem, var spesiell.
Nå bygger Marco og samboeren Solveig hus i Bergen. Det 600 kvadratmeter store huset skal ha plass til hele familien, barna og deres venner – og det blir basketbane for ungene i nabolaget.
– De tre barna våre skal få hvert sitt rom, og det blir både kjellerstue og loftstue. Det skal være et åpent hus for barna og deres venner. Vi bygger også basketbane foran huset som ungene i nabolaget kan bruke, og i garasjen skal vi ha et kjøleskap der de kan hente drikke når de vil. De skal føle seg hjemme hos oss.
Ut av skapet
Marco snakker engasjert. Engasjementet hans spenner bredt og vekker oppmerksomhet, sist i NRK-programmet «Debatten» om krigen i Gaza. Marco selv mener han ble misforstått, og tillagt en mening om at han sammenlikner Hamas med "gutta på skauen".
– Det var jo ikke det jeg sa. NRK tok en setning ut av researcherens oppsummering og brukte det helt ut av kontekst. Jeg følte at NRK spente bein på meg. Jeg fikk litt den samme følelsen som da jeg satt i gråteskapet som liten – at jeg ble utsatt for juks og urettferdighet. Forskjellen nå er at jeg ikke begynner å gråte. Nå blir jeg bare mer engasjert, avslutter Marco.
NRK har i ettertid beklaget omtalen. Red.anm.
Visste du at OBOS støtter en rekke gode formål innen idrett, kultur, humanitært arbeid og andre sosiale tiltak? Les mer om OBOS gir tilbake her →
