Endringsagenten
Fotballpresident Lise Klaveness (41) har fått høre at hun har et markeringsbehov. Det er en pris hun kan betale for å bli hørt.
Hun vet fortsatt ikke helt hva følgene blir. I mars 2022 gikk den norske fotballpresidenten – en kvinne med langt, rødt hår i en sal fylt av dresskledde menn – opp til talerstolen på kongressen til det internasjonale fotballforbundet (FIFA) i Qatar.
«Dear president» sa hun, men FIFA-presidenten så henne ikke i øynene. Andre i FIFA hadde, like før, prøvd å få henne til å holde talen fra plassen sin bak i salen. Men de visste ikke hvordan Lise Klaveness reagerer på motstand.
– Tok du noen risiko ved å holde den talen?
– Ja. Vi risikerte at Norge, og jeg, ville bli isolert politisk. Dette kan ha påvirket mulighetene våre til å få EM i 2025 eller posisjoner internasjonalt. Vi risikerte også et mer eskalert klima mellom det europeiske fotballforbundet (UEFA) og FIFA. Dessuten var det en risiko for at min egen sikkerhet ble satt i fare, sier Lise Klaveness.
I talen viste hun til den samlende kraften fotballen kan ha. Men lederne må gjøre ting riktig, sa hun og kalte FIFAs tildeling av verdensmesterskapet til Russland og Qatar i 2010 uakseptabel. Hun snakket om menneskerettighetsbrudd og diskriminering, og om den oransje ballen som hun sov med hver natt da hun var tretten.
Lise mener fortsatt det var viktig å holde talen.
– For det første ga vi migrantarbeiderne, som gjorde VM mulig, en stemme på verdensscenen. Jeg er overbevist om at talen bidro til å sette arbeidernes situasjon enda tydeligere på kartet. For det andre bidro vi til mer diskusjon, bevegelse og demokrati rundt dette temaet i UEFA og FIFA. For det tredje utførte jeg et oppdrag, påpeker hun.
– Jeg er en tillitsvalgt, og det var helt nødvendig å følge opp debatten vi har hatt i Norge med å ta ansvar og posisjonere oss internasjonalt. Jeg følte på et sterkt ansvar.
FIFA har en fryktkultur som må bort, og regelverk som besluttes må implementeres på ordentlig, mener fotballpresident Lise Klaveness.
Vi møter Klaveness i landslagets herregarderobe på Ullevaal Stadion, mens kona Ingrid Sæthre og parets tre barn venter utenfor.
– Hele livet har jeg hatt et lettantennelig følelsesregister. Jeg har kjent på et slags kall om at jeg har et ansvar for å hjelpe og bidra, sier Klaveness.
Ingen balanse
Etter talen er jobbhverdagen endret: Interessen fra utenlandske medier, organisasjoner og andre stakeholdere har vært enorm.
– Hvordan balanserer du jobben din med gjengen hjemme?
– Det er ikke lett. Jeg har ikke funnet noen balanse jeg kan skryte av. Jeg er tilgjengelig 24/7, sånn er denne jobben. Det går ikke an å koble den helt bort. Jeg synes det er sårt å være for mye borte fra barna og Ingrid. Jeg ønsker det ikke, men det er prisen.
– Men ofte ligger jeg om kvelden og savner den versjonen av meg som kom fram under fødselspermisjonen. Den som har tid til å gå en tur med barna uten å tenke på hvor mobiltelefonen er.
«Finn deg en annen idrett»
Klaveness hadde en fin oppvekst i Meland utenfor Bergen. Men miljøet var konservativt, og hun følte seg annerledes. Som tolvåring begynte hun med fotball, bare for å få høre faren, som var trener, si at hun burde finne seg en annen idrett.
Da begynte hun å trene for alvor, og slo stadig sine egne rekorder i triksing. Etter hvert ble fotballen et fristed for henne. Med tiden havnet hun på A-landslaget, der hun spilte 73 kamper. Så ble hun ekspertkommentator for NRK. I 2018 ble hun direktør i Norges Fotballforbund. I 2022 ble hun fotballpresident.
– Er det noe du har lært som idrettsutøver som du bruker i jobben din nå?
– Ja, i idrett og i fotball lærer man å tape for deretter å reise seg igjen. Det er det mest verdifulle jeg har med meg fra idretten. Og dette med å konkurrere mot lagvenninner og samarbeide med konkurrenter. Konkurranse kan være ubehagelig, men det er en god driver for utvikling.
– Hvordan reagerer du på motstand?
– Det er viktig med friksjon, diskusjon og kritisk kultur. Men hvis jeg opplever motstanden som urimelig, som noe som bekrefter et kulturelt problem, da blir jeg ofte først trist, så sint og til slutt veldig motivert for å forsere den.
Les også: I Grorud IL satses det stort på holdningsskapende arbeid
I dag spiller Klaveness sjelden fotball, men hun savner det. – Jeg elsket det virkelig; det å kjenne at en pasning, en finte, en kombinasjon sitter skikkelig.
– Fotballen skal være for alle
Lise Klaveness er jurist og har jobbet både som advokat, dommerfullmektig og rådgiver i Norges Bank. Som fotballpresident er det viktigste for henne å representere norsk fotball, forteller hun.
– Jeg har alltid villet representere noe eller noen som jeg av ulike grunner kan bistå. Jeg legger mye i det begrepet.
Hun ser på seg selv som en som forvalter tillit.
– Dette krever at jeg interesserer meg for alle og alt vi står for. Det viktigste er at fotballen skal være for alle.
Ifølge undersøkelser er noen grupper ekstra utsatt for å falle utenfor organisert aktivitet. Det gjelder blant annet barn med enslige foreldre, barn av innvandrere og barn med psykiske eller fysiske utfordringer. Lise ønsker å kartlegge barrierene i fotballen, eksisterende støtteordninger og mulige tiltak. Her har hun blant annet spurt OBOS om et samarbeid.
– Når vi ser inn i glasskulen, ser det ut som om forskjellene blir større. Da spør jeg meg selv: Blir det viktigere eller mindre viktig å ha fotball som en tilhørsarena? Det blir viktigere. Men når alt blir dyrere, er det også vanskeligere for klubbene å få det til.
Hun bærer med seg noen verdier hjemmefra: At alle er like mye verdt. Respekt for alt liv, også dyr og natur. At man behandler de som på en eller annen måte har mindre ressurser enn seg selv med stor respekt og omsorg. At man ikke gir seg om noe er rett.
– Jeg er glad i å jobbe, og har en sterk følelse av at jeg har ansvar for å legge noe på bordet. Som jurist handlet det om å representere mennesker som hadde det vanskelig. Nå er det dette med at fotball skal være for alle. Tidligere trener for håndballandslaget for kvinner, Marit Breivik, sa en gang at man ikke fortjener et bedre lag enn man er villig til å jobbe for selv. Det utsagnet treffer meg veldig, sier Lise.
I idrett og i fotball lærer man å tape for deretter å reise seg igjen. Det er det mest verdifulle jeg har med meg fra idretten.
Lise Klaveness
Tror på endring
Tiden i herregarderoben på Ullevaal Stadion er over og Lise Klaveness løper ut til familien som venter på gangen. Hun har vært oppe fra klokka halv fem denne søndagen for å forberede seg til siste dag med Forbundstinget, fotball-Norges årlige treff. Hun har overnattet på hotell, selv om hun bare bor noen kilometer unna. Frokost? En smoothie. Men selv om intervjuet er gjort med jakka på, er det en slags ro over henne. En bestemthet? En drivkraft? Hva det enn er, kommer det nok til nytte når Lise forsøker å dytte i en skakkjørt verden.
– Tror du at det går an å endre FIFA?
– Ja. Selvsagt kan ikke Norge klare det alene, men jeg tror vi kan bidra sterkt til å få i gang noe som beveger noe annet, og som til slutt kan bidra til nødvendig endring. Det eksisterer en lukket kultur, også internt, en fryktkultur, og denne må endres for at beslutningene skal bli gode nok.
Talen hun holdt i Qatar, har skapt en plattform der hun og fotball-Norge blir lyttet til, forteller hun.
– Men den har også ført til at mange i fotballen kommenterer at jeg og vi er for synlige, at vi er aktivistiske, at jeg og vi har et for sterkt markeringsbehov. Det siste gjør vondt å høre, men det er en pris jeg er klar for å betale for å bruke stemmen vår til endring, avslutter Lise Klaveness.
