Holmlianerne
Det bor 22 000 ulike mennesker på Holmlia, men de har én ting til felles: Stoltheten til hjemstedet sitt. Møt tre «Holmlianere», og les om deres fortid, framtid og viktigheten av å høre til.
– Jeg har hatt mange opplevelser siden jeg flyttet til Holmlia med familien min i 1993, både på godt og vondt. Jeg begynte å engasjere meg litt etter litt i lokalmiljøet, takket være mine naboer. Blant annet begynte jeg å jobbe frivillig med flyktninger, og i 2019 ble jeg en del av Holmlia-initiativet.
Vi var mange som ønsket en møteplass på Holmlia. Et lokale i det gamle senteret var ledig, og vi søkte om penger til å etablere en kulturkafé – og det fikk vi!
Jeg hadde fast jobb og ikke så mye tid, men så var det en som foreslo at jeg skulle drive kafeen. Aldri i verden, tenkte jeg først, men jeg kunne jo ikke si nei til det. Og nå står jeg her på den beste møteplassen på Holmlia!
Mange forteller at det å besøke oss er som å være i sin egen stue. Familier kan slippe løs barna uten at det er noe stress, og ungdommene er velkomne. Vi har gjensidig tillit til hverandre. Ungdommene er åpne, og de tør å snakke med meg – mange av dem kaller meg «tante». Det er en stor ære. Jeg har selv hatt barn siden jeg var 18 år, og jeg vet at ungdom trenger nærhet og å bli sett.
Holmlia betyr alt for meg, og er et sted jeg føler meg hjemme. Lokalmiljøet vårt er viktig, og jeg føler meg aldri alene. Her møter jeg noen jeg kjenner uansett hvilken retning jeg går. Jeg er en sosial person, og det gir meg masse energi å snakke med folk.
Målet mitt er ikke å bli rik på penger, men rik på mennesker, og min «lønn» er alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får.
De første 15 årene i Norge, kunne jeg ikke et ord norsk. Da jeg ble alenemor til mine fem barn, begynte jeg på voksenopplæring for å lære norsk og årene på voksenopplæringen er et minne for livet. Det var tøffe tider, men jeg fikk mye hjelp og støtte. Nå ønsker jeg å gi tilbake.
Det gir meg enormt mye å hjelpe andre, og personlig brenner jeg for at flere kvinner skal ta et skritt fram. Når kvinner vegrer seg for å ta plass, sier jeg: «Når jeg klarte det, hvorfor skulle ikke du klare det?» Lær deg språket, og skap et nettverk med nye venner og bekjente for eksempel gjennom å jobbe frivillig.
Jeg er med i flere ulike grupper der jeg møter engasjerte mennesker som brenner for noe. Søndag er min fridag og da liker jeg å samle folk i kafeen. Da kan jeg lage mat i fred og ro, og spise middag med spennende mennesker. Noen ganger spilles det musikk eller leses dikt. Kulturkafeen har forandret livet mitt!
Ved påsketider utvidet vi kafeen. Vi fikk større lokaler, lengre åpningstider og vi utvidet mattilbudet. Og så ble det mer kaker! Det er et unikt engasjement rundt dette, og kundene kommer med masse ideer. Det jeg gjør her er drømmen min! Det eneste som er synd, er at jeg ikke begynte lenge før!
Bli bedre kjent med David Garcia
– Det er fire ting som har vært viktig for meg i livet mitt: Naboen som hjalp meg å få Ungbo-leiligheten min. Hun som stolte på meg og ga meg tillit slik at jeg fikk min første jobb på AKS på Rosenholm. Idrettsklubben på Holmlia som fikk meg til å føle meg velkommen, som ga meg selvtillit og følelsen av mestring, og familien som åpna døra for meg da jeg banket på. Jeg hadde ingen forutsetninger for å lykkes, men istedenfor å drukne meg i sorgen over alt som var vanskelig, tenkte jeg: «Ok, det var disse kortene jeg fikk. Slutt å være bitter og sint, og gjør det beste ut av det.»
Da jeg vokste opp på Åsbråten på 80-tallet, var det grusveier her. Jeg flytta til Norge med min filippinske mor og lillesøster da jeg var fire år. Faren min var sjømann, men da han mønstret av, ville han dra til varmen på Filippinene, så vi var stort sett alene.
Vi bodde først på Hovin; en drabantby som var veldig etnisk norsk og som hadde en mer satt nabolagskultur. Det var verdens undergang å flytte til Holmlia, men jeg merket raskt at det var flere som meg her. Det føltes fritt og jeg følte ikke press på å kjøpe noe eller delta på noe lenger.
Det var mye kaos i livet vårt. Vi hadde dårlig råd og mamma hadde det tøft. Og jeg ble en pøbelgutt. Jeg var bitter og sint for alt som hadde vært vanskelig, og jeg havnet på skråplanet med slåssing og tyverier. Da jeg var 18 år hadde pøbelstrekene nådd et nivå der det ble vanskelig å bo hjemme. En nabo hjalp meg med å få en Ungbo-leilighet på Holmlia senter. Jeg husker at jeg tok en alvorsprat med meg selv: «Enten så dør du eller så havner du i fengsel.»
Den dagen bestemte jeg meg for å ta farvel med alle som ikke var bra for meg. Jeg ringte på hos en familie som jeg husket som gode folk, og selv om jeg hadde min egen leilighet, så bodde jeg mer eller mindre der de neste årene. Jeg tror at nøkkelen i alle tøffe liv er å ha et anker. Noen som tror på deg, er der for deg og ikke krever for mye av deg.
Jeg har ingen utdannelse, men jeg har brukt mine egenskaper for å skape meg en karriere. Jeg er en menneskekjenner og jeg har gode, sosiale ferdigheter – og teft. Det førte til at jeg var med å lansere Blogg.no som var det største og ledende bloggnettverket tidlig på 2000-tallet, og i dag er jeg en av de fremste managerne innen kampsport i verden.
I april 2020, da pandemien hadde stengt ned Norge, fikk jeg en telefon: «David, vi trenger din hjelp! Vi trenger en daglig leder for BUSH». BUSH er et aktivitetshus på Holmlia. Da dette aktivitetshuset åpnet i 1990, var jeg et av de første medlemmene.
Det var en enorm glede og motivasjon å komme hjem til Holmlia. Jeg kjente at jeg kunne bidra med noe. Det er 150 ungdommer innom BUSH hver dag. Vi tilbyr mange ulike aktiviteter for barn og unge, og gir unge mennesker muligheten til å uttrykke seg kreativt i fritiden. Vi har alt fra airhockey og klatring til studio for foto, video og musikk. Det er ambisiøse ungdommer her, og jeg ønsker å skape en plattform der de kan være nysgjerrige, utfolde seg og få med seg gode verdier.
Mange snakker om å utvikle Holmlia. Min plan er å utvikle ungdommene på Holmlia, bygge verdier og ta ut de fantastiske ressursene slik at ungdommene kan være gode ambassadører og rollemodeller. Kritikerne og skeptikerne burde komme hit, og være like engasjerte som de er på tastaturet. Det bor 22 000 mennesker her og det føles veldig urettferdig om noen få av dem – og media – skal forme bildet av Holmlia. Når folk snakker dritt om Holmlia, så sier jeg: «Kom hit og se selv!» Jeg tror at de vil bli veldig overrasket over det som møter dem.
Folk fra Holmlia – «Holmlianerne» – har sterke følelser og en stor stolthet for hjemstedet sitt, forteller David Garcia som er daglig leder for Barne- og ungdomssenteret på Holmlia, BUSH.
– Det er så hyggelig når faste kunder slår av en prat. Det er alltid mulighet for nye bekjentskaper, og latteren sitter løst hos de fleste, sier butikksjef på Clas Ohlson Francielle Lubke.
– Jeg ble født i Brasil i 1981. Mamma er tysk, og pappa er brasiliansk. Pappa var ikke en del av livet mitt da jeg vokste opp, så det var bare mamma og jeg, helt til jeg var ti år. Da flyttet vi til Norge fordi hun fikk norsk kjæreste. De møttes i Brasil og det var kjærlighet ved første blikk. Ja, det er litt klisjé, men sånn var det! Vi kom til Norge for første gang i november 1993. Jeg husker at vi landa på flyplassen på Fornebu, og at det var iskaldt, mørkt og masse snø. Jeg hadde aldri sett snø før, og jeg kunne ikke et ord norsk.
Etter endt norskkurs, begynte jeg i 5. klasse, og jeg følte meg veldig alene. Det var ikke mange som ville henge med meg siden jeg ikke kunne språket. Jeg var redd for å dumme meg ut og si noe feil, og jeg var sjenert og inneslutta. Etter hvert fikk jeg to gode venninner og det begynte å gå seg til.
– Jula 2022 ønsket vi å gi litt varme og lys til noen i nærområdet, og valget falt på ungdomsklubben BUSH, forteller Francielle.
Ungdomsklubben ble svært glad da Clas Ohlson tok kontakt, og inviterte dem på en guidet tur i lokalet.
– Vi fikk innsyn i deres arbeid og hvilke utfordringer og glede de møter. De gjør en fantastisk jobb for ungdommene.
Da jeg skulle begynne på videregående havnet jeg på en kristen privatskole i Kvitsund i Telemark fordi venninnen min ble sendt dit av foreldrene sine. Ha-ha! Hun var litt rebelsk og spurte om jeg ville være med. Jeg bestemte meg for å bli med i ett år, etter lange samtaler med mamma, så klart. Hun dro hjem etter ett år, men jeg ble der i tre. Det var en fin tid, og skolen var som et lite samfunn der vi hadde alt vi trengte. Det var en fin tid. Jeg trigges av det ukjente, og lever litt etter Pippis motto: «Dette har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert!».
Det var tilfeldig at jeg havnet i butikkbransjen. Som student måtte jeg ha jobb, og nå har jeg jobbet i bransjen i 20 år. Jeg fikk muligheten til å bli butikksjef på Clas Ohlson på Holmlia Senter da det var nytt, og jeg fikk håndplukke medarbeiderne mine. Vi fikk inn over 430 søknader og jeg så etter folk som bor i området. Mangfold er viktig for meg, og nå er vi en gjeng som til sammen snakker hele ni språk: Arabisk, somali, urdu, tyrkisk, russisk, portugisisk, svensk, engelsk og norsk. Får noen språkproblemer, bruker vi både tegnspråk og Google translate om vi må.
Jeg vet hvordan det er å ikke forstå hva folk sier, og jeg ser at kundene våre er takknemlige for å bli forstått. Det er en styrke for bedriften og senteret at vi er multikulturelle og kan flere språk. Vi har også et aldersspenn fra 18 til 47 år noe som gjør at vi utfyller hverandre med kunnskap begge veier.
For oss er butikken vårt andre hjem og vi ønsker å bidra med arbeidsplasser, men også sette Holmlia på kartet og skape trafikk til senteret. Vi er en fin og sammensveiset gjeng.
Holmlia har hatt dårlig rykte altfor lenge, synes jeg. Folk fra forskjellige verdensdeler finner du overalt i Norges land, i noen deler av byen finner man flere kulturer enn andre. Jeg har møtt noen fantastiske sjeler som brenner av engasjement for nærområdet.
