– Kunstig intelligens må gjøre livet vårt bedre
I utviklingen av nye dataverktøy bør vi tenke mindre på å bli rike og mer på å være lykkelige, mener KI-ekspert Inga Strümke.
– Andre KI-forskere har spurt meg hvorfor jeg driver med kunstig intelligens når jeg hater det så mye, sier Inga Strümke (35) og ler.
– Men jeg mener vi maksimerer de feile tingene. Vi tenker bare på effektivisering og økonomisk profitt. Om effektivitetsjaget er alt vi har, kan det gå utover lykken.
Førsteamanuensisen, som er utdannet partikkelfysiker og forsker på kunstig intelligens ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, sitter blant palmer og marmorsøyler på Grand Hotel i Oslo. Foran seg har hun en burrata-salat med forkullet rødløk som hun så vidt har fått begynt på. Hun vifter med kniven i lufta for å understreke poenget før hun fortsetter:
– Det eneste oppdraget vi har i livet, er å gjøre oss selv og andre lykkelig. Så enkelt og så vanskelig er det. Derfor mener jeg at vi må roe oss litt ned og ikke bare fokusere på hvordan vi skal tjene mest mulig penger. Jeg blir sånn: «Stopp, stopp, stopp! Hvordan skal vi sørge for at kunstig intelligens gjør livet vårt bedre og ikke verre?»
Les også: Hvordan skal vi bo i framtiden?
Inga synes at barn ikke burde være på sosiale medier. – Det er ikke fordi jeg mener at de ikke skal ha det gøy, lage dansevideoer eller lære å sminke seg. Jeg er bare redd for at vi ikke forstår hvor avansert den nye teknologien er og hvor vanskelig det er å slutte.
Fire år og filosof
At KI tidvis gjør livet vårt verre, er det ikke tvil om, mener Inga. Bare se på manipulative algoritmer. På alt fra sosiale medier til plattformer som Netflix tar de beslutninger for oss – og det uten at vi merker det en gang.
Er du på TikTok, blir det tatt en ny beslutning hver gang du gjør et scroll, men det er ikke du som tar den. Du velger ikke aktivt å fortsette, men du klarer heller ikke å ta valget om å avslutte.
Inga Strümke
– Da er det ikke friheten din som blir innskrenket, men det som kommer før, nemlig anledningen til å ta frie valg. For meg er det verre.
Inga ble født i den tyske byen Gummersbach i 1989. Hun var ikke gamle jenta da hun forsto hvor viktig det er å kunne bestemme selv.
– Det sterkeste minnet mitt fra Tyskland er at jeg hadde besøk av ei jente som jeg nok ikke likte sååå godt. Vi fant ut at vi skulle leke med hageslangen, og jeg dynket henne. Etterpå måtte hun låne klær av meg. Jeg protesterte som fy da foreldrene mine ga henne en kjole som jeg var veldig glad i, men da sa faren min bare: «Det skulle du ha tenkt på før».
En liten latter unnslipper før hun fortsetter:
– Der og da ble det tydelig for meg at det å ikke ha hundre prosent autonomi, eller selvråderett, er et problem. Jeg tror det må ha vært min første intellektuelle refleksjon, og jeg hadde ikke engang fylt fire.
Les også: Marco Elsafadi har aldri hatt en plan B
«Jævla tysker»
Kort tid senere skilte Ingas foreldre seg, og moren, som er halvt norsk, tok med seg Inga nordover. De bosatte seg i den lille bygda Håkvik utenfor Narvik, der Ingas besteforeldre og flere andre slektninger også bodde.
Møtet med Norge ble så som så. Inga fikk stadig kjenne på hvor hun kom fra. Når de andre barna ville ha henne ut av sandkassa, var det «jævla tysker». Og ble hun med venner hjem for å leke i skogen, sa foreldrene at de måtte passe seg for tyskerne – eller «tyskertan», som de kalte dem. Inga husker at hun funderte på den beskjeden. Var den alvorlig ment? Og skjønte de voksne hvordan den føltes for henne?
– Hvis det gjør oss lykkelige å sitte foran en skjerm, så greit, da er det framtiden, sier Inga.
– Jeg skal ikke bedømme hva som er riktig, men jeg mener at autonomien vår er noe av det viktigste vi har – og den må beskyttes.
– Målet er ikke å lage et sømløst samfunn der maskiner gjør alt og menneskene nærmest er borte, det er å skape et lykkelig liv for oss alle, mener Inga.
I historietimene handlet det så mye om andre verdenskrig at Inga «kunne arrangert krigen i hagen». Hun leste Victoria av Hamsun og lærte seg brøkregning, men det var ikke nok.
– Jeg var en av de usympatiske ungene som alltid var ferdig med oppgavene og ville ha mer å gjøre. Jeg var en nerd fra start. En rebell som aldri la opp til å være en av de kule. Jeg var obsternasig og arrogant og syntes det var gøy med skole. Man skjønte med en gang at «den kidden kommer ikke til å få masse venner».
Ingas blikk vandrer.
Så ja, det var noen mobbeepisoder opp igjennom. Og siden jeg totalt mangler evnen til å krumme nakken og tenke at «dette er ikke min kamp», måtte jeg stå imot trykket hele tiden.
Ved et par anledninger eskalerte det såpass at lærere og foreldre ble involvert.
– Blant annet var det ei jente i klassen som ikke fikk lov til å ta samme buss som meg. Hun mente at jeg fortjente bank og hadde truet med å sende en gjeng etter meg.
Stargate og ormehull
Inga forteller med en slags letthet. Saklig. Faktabasert. At hun ikke trivdes på ungdomsskolen, ga henne motivasjon til å søke utover. Da skolen kun tilbød tysk som fremmedspråk, tok hun bussen til en videregående skole og fulgte franskundervisningen deres i stedet. Det ga blod på tann. Snart hadde hun lært seg tiende klasse-pensumet på egenhånd og hoppet over et skoleår.
Helt siden jeg var liten og begynte å se på sci-fi-serien Stargate, hadde jeg vært ekstremt fascinert av alt som har med verdensrommet å gjøre. I serien reiste de gjennom ormehull, og jeg bare: «Wow, hva er det? Finnes det i virkeligheten?»
Inga Strümke
Ingas øyne glitrer.
– Da jeg endelig begynte på videregående og fikk tilgang til biblioteket der med bøker om energi, masse og lyshastighet og sånt, fikk jeg en erkjennelse av at det går an å finne svar på disse tingene. Det var for meg best news ever.
35-åringen mener det var helt åpenbart at hun etter hvert måtte studere fysikk. Det var som å komme hjem.
– Ikke bare var det lov til å stille spørsmål, jeg måtte også lete etter metoder for å finne svarene. Da er vi tilbake til at jeg vil bestemme selv. Ingen skal diktere hva jeg kan spørre om eller hva jeg får lov til. Det er kun min egen hjerne som setter begrensninger for hvor god jeg kan bli til å finne svar.
Les også: Hva er folk villige til å dele med andre i et bofelleskap?
Bestselger på rekordtid
Masteren ved NTNU kostet Inga ti kilo og en solid porsjon selvtillit, og selv om hun måtte jobbe et par år i oljebransjen «for å komme seg», fulgte hun opp med en doktorgrad i partikkelfysikk ved Universitetet i Bergen.
Det var da hun for alvor kom inn på KI-sporet. Da hun og makkeren brukte kunstig intelligens til å analysere dataene de jobbet med, oppdaget de nemlig noe viktig: Datamaskinen ga det svaret den hadde sett flest ganger før – den hadde «fordommer».
Inga ble bekymret. Om dette var tilfelle i et lite hjørne av partikkelfysikken, hvordan ville kunstig intelligens da kunne påvirke samfunnet ellers? Samtidig leste hun at det amerikanske IT-selskapet Amazon hadde sett samme problem i rekrutteringsverktøyene sine.
– «Sånn kan vi ikke ha det! Dette må jeg gå ut og bry meg veldig hardt om», sa jeg til meg selv.
Inga booket møter med politikere og jurister, men dette var i 2019 – ingen forsto noe av kunstig intelligens ennå. Så da ble det konferanser, avisintervjuer, podkaster og tv-programmer i stedet. Ikke minst forfattet hun boka Maskiner som tenker – algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens, som kom ut i 2023.
Jeg skrev den på et halvår. Forlaget sa at jeg kanskje kunne treffe en nisje, at det var en morsom bok jeg kunne være stolt av.
– Vi måtte selge et par tusen eksemplarer for ikke å gå i minus. «Vi skal ikke gå med underskudd, da kjøper jeg heller bøkene selv!» tenkte jeg. I dag nærmer salgstallet seg 60 000.
– Jeg var en unge som spurte veldig mye, og jeg er takknemlig for at moren min alltid prøvde å svare meg. Det var sjelden «sånn er det bare». Det ga meg en opplevelse av at det finnes svar, og ikke minst at det er lurt å spørre, forteller Inga.
Tett program
De fem siste årene har Inga hatt så mye å gjøre at hun har mistet flere venner og må ha hjelp av to instanser til å holde styr på alle avtalene.
– Jeg er veldig takknemlig for å få leve som jeg gjør, men jeg rekker ikke over alt, og det er en vond følelse. På det verste kan jeg tenke: «Hvorfor i helvete gjør jeg dette? Jeg kan jo bare takke nei til alt og leve et fredelig liv». Samtidig liker jeg å ha tett program, så utfordringen er å vite hvor fullt det kan være uten at det renner over.
Inga ønsker seg mer fokus på hva vi mennesker liker og har lyst til å holde på med, selv om maskiner kanskje kan gjøre det bedre. Selv blir hun lykkelig når masterstudentene hun veileder er fornøyde med det de har levert, eller hun kan dra på tur uten å ha lagt noen planer.
Et bredt smil brer seg over ansiktet hennes.
Isklatring gjør meg også veldig lykkelig! Men der prøver jeg å være litt selvkritisk, for oftest er jeg bare lykkelig for at det går bra.
