Pur sangglede
Da han som barn skulle prøvesynge for Oslo Domkirkes guttekor, sang baryton Yngve Søberg verken rent eller riktig. Det var én ting som gjorde at han likevel fikk innpass.
Han husker det fortsatt: at han som seksåring stod i Oslo Domkirke og skulle synge seg inn i ett av Norges beste guttekor. Det var den daværende dirigenten i Ris barnegospel som hadde sagt at han måtte prøve.
– Jeg sang av full hals, men stemmen sprakk og jeg traff ikke alle tonene.
Senere fikk han høre av dirigent Terje Kvam at det ikke hadde vært så pent å høre på, men at han likevel hadde vært nødt til å slippe han inn. Gutten hadde nemlig en helt egen entusiasme.
– Det var flaks. Guttekoret ble en slags utdannelse for meg, forteller han.
Uforklarlig og ubegripelig
I dag blir Yngve Søberg beskrevet som en av Norges beste sangere. Han har fast jobb i Den Norske Opera & Ballett og er også et navn internasjonalt: I 2018 hadde han hovedrollen i Giuseppe Verdis «Rigoletto» i operabyen Firenze.
Opptaksprøven til guttekoret var én av flere begynnelser. En annen var i 1978, da en baby ble brakt til et barnehjem i Colombia av onkelen sin. Sju måneder gammel kom han til Norge.
– At jeg trakk vinnerloddet og kom til Norge i den familien jeg gjorde, er både uforklarlig og ubegripelig. Det har jeg tenkt mye på.
Foreldrene har fortalt at han stadig satt bak i bilen og sang. De sendte ham i musikkbarnehage og barnegospelkor, og Søberg husker fortsatt hva moren sa en gang de gikk forbi Musikkhøgskolen i Oslo – han var så liten at han leide henne:
«Her kan det godt hende du skal begynne en dag.»
Forlengs og baklengs
– Jeg fikk bestemme ting selv, men at moren min oppfattet sanggleden min tidlig, har nok mye å si for hvilken retning ting tok.
I Oslo Domkirkes guttekor fikk han ingen soloer. Det var nemlig to toner han ikke klarte å treffe. Men han fikk mange opplevelser, og en interesse som har fulgt ham siden:
– Vi øvde på å forme setningene i sangen på en måte som ga mening for oss og andre. Skuespillere gjør det samme, men sangere må forholde seg til en gitt rytme og et tonebilde, forklarer han.
I dag handler mye av jobben hans om å terpe.
– Det gjelder å terpe så mye at når jeg møter en dirigent eller regissør, kan jeg alt forlengs og baklengs. Da vet jeg mer om hvordan jeg vil ha det, og jeg kan også lettere tilpasse meg.
Når jeg står på scenen, reproduserer jeg det jeg har holdt på med i et halvt år.
En overraskende garderobegjest
Den første hovedrollen sin hadde Søberg i «Figaros bryllup» i Oslo i 2010. Noen år tidligere hadde han avbrutt BI-studier – planen var nemlig å ta over farens firma – og kommet inn på Musikkhøgskolen, akkurat som moren hadde forutsett.
Da han hadde sin første internasjonale rolle, en birolle ved operaen i Zürich, kom italienske Fabio Luisi en dag og banket på garderobedøren. Luisi er en av verdens beste dirigenter. «Har du forresten sunget Rigoletto,» ville Luisi vite. Og videre: Kunne han tenke seg å komme på audition?
På dagen for opptaksprøven ble tidspunktet plutselig endret, og Søberg ankom orkesterprøvesalen andpusten og svett etter å ha løpt dit i 35 varmegrader. To timer etter fikk han telefonen, mens han spiste is med kona og datteren som var på besøk.
– Jeg ble så glad! Jeg hadde håpt at jeg gjorde det så bra at han ville høre det en gang til ved en annen anledning. Da jeg fikk jobben, var det helt uvirkelig.
Tema som ikke dør
Yngve Søbergs kjærlighet til opera bygger på at opera er noe som varer. Mange av stykkene ble skrevet på 16-, 17- og 1800-tallet, men de tar opp tema som fortsatt gjelder, som en fars kjærlighet i «Rigoletto»: Hovedkarakteren gjør alt for å beskytte datteren sin, men det ender tragisk – hun dør som følge av farens handlinger.
– Slike historier kan treffe publikum også i dag, sier Søberg.
Han er opptatt av å gjøre opera tilgjengelig. For sin og konas familie har han ofte spilt musikkstykker, gitt dem sammendrag å lese og fortalt dem om karakterene, slik at de skal ha knagger å henge ting på. I dag reiser de gjerne til utlandet for å høre ham synge, noe han er takknemlig for.
Opera er en kunstform som gir oss historier om mennesker, fortalt gjennom ord, skuespill og musikk. Jeg opplever selv at det er en fantastisk måte å få ta imot følelser på, og slik tror jeg det kan være for mange.
