– Eg blir så lei meg når folk seier at det er best å få jula overstått
Herborg Kråkevik (50) nektar å tillate at meininga med høgtida blir uthola av kjøpefesten.
– Det er mykje i vår tid som ikkje er vakkert. Og som alt anna fint, står også jula i fare for å bli kommersialisert, seier Herborg Kråkevik.
Men inst inne handlar julefeiringa om lysta til å markere ei høgtid, påpeikar ho.
– Ting skal vere litt annleis enn vanleg. Det liker eg godt.
Vil fylle tomrommet
I år gjev ho ut tiande utgåve av heftet «Juleroser». Julehefte er ein norsk tradisjon som ho vart kjend med i barndomsheimen i Hardanger. Hefta var populære på 18-1900-talet, og foreldra brukte å lese høgt frå dei julekvelden.
I 2015 tok Kråkevik opp att tradisjonen saman med forlaget Samlaget. «Juleroser» inneheld biletkunst, forteljingar og alltid ein ny julesong.
– Det viktigaste for meg er å gjere noko som kan gje innhald til advent og jula. Eg blir så lei meg når folk seier det er best å få jula overstått, seier ho.
– Eg veit at kjøpefesten kan uthole meininga med høgtida, men det må vi ikkje tillate! Vi må fylle tomrommet. Med kunst og meining, omsorg for kvarandre, litteratur og musikk som vedkjem folk.
Vakkert på ekte
Årets hefte har mellom anna ein artikkel om ein av Kråkevik sine mange heltar, tekstildesignaren William Morris som levde i Storbritannia på 1800-talet.
– Morris ville at alle skulle ha råd til å ha det vakkert rundt seg. Dessverre vart nesten alle tinga han laga, for dyre for dei fleste. Men tankane hans spreidde seg i Europa.
I Sverige let forfattaren Ellen Key seg inspirere. På 18-1900-talet utvikla ho sine idear om det vakre som eit grunnleggande menneskeleg behov. Kråkevik oppheldt seg nyleg i Key sitt hus i to veker.
– I ei tid med sosiale media og vakre fasadar: Kan ting bli for vakkert?
– Ja, vi ser ei slags utholing av omgrepet skjønnheit. Slik eg ser det, må det vakre ha ei djupn i seg. Elles blir det berre trist.
Levande lys på treet
I sin eigen juleheim i byen Viborg i Danmark jobbar Kråkevik for å halde fri og fred med familien sin. Små ritual gjev henne julestemning, som å tenne kongerøykelse eller høyre julemusikk.
Ho har også blitt glad i ein gamal norsk tradisjon som framleis er vanleg i Danmark, nemleg å ha levande lys på treet og sitje og sjå på at dei brenn ut.
Og medan ektemannen og dei to døtrene tuslar heime i pysjamas 1. juledag, sit Kråkevik i kyrkja og blir mint på ord som «nåde» og «fellesskap».
Press på fellesskapet
– Det blir berre meir og meir press på fellesskapet. Kreftene som arbeider for å karre til seg, blir stadig sterkare, meiner ho.
Ho lar seg forarge over stygge hus og store bustadkompleks på norske hamner som stengjer utsikta for folk. I Skagen, der ho har sommarhus, ser ho små, gamle hus bli kjøpte av pengesterke menneske som byggjer større enn dei har lov til.
– Nokon tener haugevis av pengar på dette, seier ho.
– Når framtida ein dag ser tilbake på 2020-talet og lurer på korleis vi kunne finne på å byggje så mykje stygt, vil eg gjerne at dei skal få vite kven som gjorde det. For eg var i alle fall ikkje med på det.
Det verste ved å vere menneske
Det er mykje ho har lyst til å reparere, og Kråkevik gjer det ho kan for å endre på ting.
Dei gongene ho ikkje lever opp til eigne standardar, kan ho ligge vaken i lang tid.
– Det er vanskeleg nok å tilgje andre, men å tilgje seg sjølv er nesten heilt umogleg. Det synest eg kanskje er noko av det verste ved å vere menneske: at vi skal leve med dei tinga vi gjer feil.
