Faren var en gledesspreder: – Det ga meg en balanse
Norunn Ringvoll (23) danser seg gjennom livet. Men uten lærdommen fra faren ville livet i bransjen vært betydelig tyngre, tror hun.
Norunn Ringvoll var bare 21 år da hun geleidet bryteren Stig-André Berge gjennom tv-programmet Skal vi danse.
Året før hadde hun mistet faren sin, som hadde en sjelden krefttype. Han rakk aldri å se henne på programmet som de hadde sett sammen gjennom hele barndommen hennes.
– Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten pappa. Han var den som sa at jeg skulle følge drømmen min, selv om folk rundt meg ikke var interessert i det samme, sier hun.
Dansetrinn ved bordkanten
Ifølge moren tok lille Norunn sine første dansetrinn ved bordkanten før hun kunne å stå. Som sjuåring begynte hun å konkurrere i sportsdans, et samlebegrep som omfatter flere typer pardans. Som tolvåring skjønte Norunn Ringvoll at det var dette hun ville.
– Jeg kan aldri huske å ha hatt noen plan B.
I dag jobber hun på Wallmans salonger, et showsted i Oslo der gjestene både får flere retters middag og storstilte showopplevelser. Her er hun servitør og danser på samme tid.
– Slik kommer vi tettere på gjestene enn i en vanlig forestilling. Det er fint å få se hvordan de reagerer på ting, sier hun.
Ble disiplinert
I barne- og ungdomstiden var det faren som fulgte henne på treninger og konkurranser rundt om i Europa.
For selv om Ringvoll hadde en god danselærer hjemme i Kristiansand, innebar ungdomstiden mye reising. Mange ganger satt hun på flyplassen med skolebøkene på fanget. Kriteriet for å få reise, var gode karakterer.
Jeg er takknemlig for at pappa pushet meg. Det var ikke alltid like lett å ta fram skolebøkene, men det gjorde meg disiplinert.
Se medlemsfordelen på Wallmans salonger
En rosa glittermegafon
Mens sportsdansmiljøet var hardt, med strenge krav til teknikk og hvordan du skal se ut, hadde Ringvoll en far som stod for det motsatte: en speiderpappa som tøyset og lo, som kastet intetanende leirbarn på vannet og som dessuten gikk rundt og skrek i en rosa glittermegafon.
Han var også altmuligmann og fikset alt fra døde bilmotorer til rosemaling.
– Pappa var kjent for å spre glede. Det gjorde at jeg klarte å bli litt balansert selv. Det er mer i livet enn å gå med den dyreste veska.
Lekenhet i hverdagen
I dag er hun en som gjerne slenger ut en tullete kommentar når energien rundt henne føles tung. Hun smiler og hilser, også til folk hun ikke kjenner.
– Positivitet er ikke selvsagt, det er noe du kan tilføye. Og du får den energien du tar med deg inn i en situasjon.
Hun tør også å kaste seg uti nye oppgaver selv om det kjennes skummelt. For hva er det verste som kan skje? «Enten går det bra, eller så går det over,» pleide faren å si.
Det sier jeg ofte, både til meg selv og andre. Vi må ikke bli for oppslukt i våre egne liv. Og det går an å finne det lekne i hverdagen, også for oss som jobber i et yrke der ting kan bli litt stramt.
På sin egen måte
Norunn Ringvoll er opptatt av å være seg selv. Hun liker å pynte seg, men på sin måte. Kanskje henger det sammen med at hun aldri fikk det dyreste treningstøyet i ungdomstiden – foreldrene krevde at alt måtte begrunnes praktisk.
– Jeg merker de samme tendensene nå som da jeg vokste opp. Det er et press på å skulle ha visse ting, og det gjør meg litt vondt.
Hun blir glad når ungdommer sier til henne at det hun har på seg er «annerledes, men kult». Hun ble også glad da tilbakemeldingene hun fikk etter Skal vi danse først og fremst handlet om at hun danset bra og så sterk ut.
Å leve av dansen
Hun beskriver tv-erfaringen som en drøm. Men i starten var hun usikker; hun var ung, nyutdannet og skulle lære en voksen mann å danse.
– Jeg lurte på om han ville ta meg seriøst. Men jeg var heldig med Stig.
Stig-André Berge var sugen på å lære. I tillegg hadde han noe å lære henne: For mens hun kjente seg stresset og låst, var han medievant.
– Han lærte meg å være meg selv på tv og vise at jeg var menneske.
I disse dager nyter Ringvoll sene show-kvelder på Wallmans salonger. Der får hun jobbe med mange ulike dansestiler. Drømmen? Å fortsette å leve av dansen, så lenge som mulig.
Hvis jeg setter høye krav om å være på en scene til et bestemt tidspunkt, kan jeg bli skuffet. Da vil jeg heller være åpen og se hvor jeg havner, sier Ringvoll og legger til: – Kanskje ender jeg med å få gjøre kule ting som jeg aldri hadde tenkt på.
