– Folk trenger å le litt
Mens det er krevende tider for mange, er det sjampanje og galskap på scenen på Nationaltheatret. Det har skuespiller Jan Gunnar Røise tenkt mye på.
– Det føles litt rart.
Jan Gunnar Røise (48) har nettopp tatt av seg den rosa dressen han bruker i komedien Karusell.
– Jeg er utrolig opptatt av det som foregår i Midtøsten og Ukraina. Her hjemme er det lange køer foran fattighuset hver dag. Og så kommer vi med dette stykket som ikke nevner det med ett ord.
De har snakket mye om det på teateret, forteller han. Et teater skal jo gjerne bidra i samfunnsdebatten.
Vi forsvarer det med å spørre om det kanskje er akkurat dette vi trenger nå, en liten godtepose – å le sammen, bli ømme i hjertet og ha det bra? Hvis folk tar med seg denne lykkepillen ut etterpå, og sprer glede, så har vi jo gjort noe.
Jan Gunnar Røise har hatt en mengde ulike roller, både på scenen og på TV.
Noen har vært usympatiske, som i tv-serien Pørni, der han spiller en pappa som tenker mest på seg selv.
Selv denne karakteren har han blitt glad i. – Vi må prøve å forstå årsakene til at folk handler som de gjør, mener Røise.
Drømte om å spille professor
Karusell ble første gang satt opp på Nationaltheatret under andre verdenskrig. Også den gangen trengte folk kanskje å le litt, mener Røise.
Stykket handler om ekteparet Blom, som har samlivsproblemer, og Doktor Holm, som bor i etasjen under og forsker på et hormon som skal gjøre høner livlige. Herr Blom ønsker at hormonet skal brukes på kona.
Men fru Blom lurer alle: Hun later som hun tar hormonene og spiller gal.
Røise har rollen som Doktor Holm. Å spille en tullete professor er noe han drømte om allerede som liten, forteller han. Røise vokste opp på en gård på landet og fikk erfare magien med teater gjennom en lokalklubb av organisasjonen 4H.
– Jeg hoppet ut på scenen som Nøtteliten, og så var alle i bygda enige om «ja, nå er han et ekorn». Det er jo helt utrolig; jeg tror det bare er vi mennesker som kan skape et eventyr sammen på den måten.
Det er tilfredsstillende å få folk til å le, og tilsvarende forferdelig hvis du ikke klarer det. Men etter hvert har det blitt mer og mer tilfredsstillende å fortelle historier som berører på andre måter også.
Jan Gunnar Røise
Skulle bli norsklærer
Selv om Røise elsket skuespill, bestemte han seg for å bli norsklærer. Han studerte i to år og var med i revy på fritiden. Da oppfordret en revy-venn ham til å søke på Teaterhøgskolen.
«Det er jo akkurat sånne som deg som går der,» sa vennen.
Røise kom inn.
– Det var litt deilig at det var det det skulle bli.
Han fikk tidlig fast jobb ved Nationaltheatret. I tillegg har han figurert i filmer som Knerten og Barn, sistnevnte fikk han Amandaprisen for. Men det var først etter rollen som Reiulf Steen i NRK-serien Makta at han skulle bli en som folk hilser på på bussen.
Han synes denne kjendistilværelsen kom på et behagelig tidspunkt i livet.
– Jeg er glad for at jeg har kunnet gjøre hva jeg ville både privat og på jobb fram til nå.
Etter rollen som Reiulf Steen i NRK-serien Makta, har Jan Gunnar blitt en som folk hilser på på bussen.
– Jeg er glad for at jeg har kunnet gjøre hva jeg ville både privat og på jobb fram til nå.
Å skulle spille et annet menneske, som har etterkommere, ser Røise på som et stort ansvar.
En flygende Reiulf Steen
Til forskjell fra mange andre roller Røise har hatt, har Reiulf Steen eksistert på ordentlig. Røise gikk inn i jobben med ærefrykt.
Han leste alt han kom over og snakket med mennesker som hadde kjent Steen eller skrevet om ham. I tillegg reiste han til hjemstedet, Sætre i Hurum, for å få en følelse av hvem han var. Der klatret han rundt i skogen og fant blant annet restene av den gamle sprengstoffabrikken der foreldrene til Steen jobbet.
Da mørket falt på, kom det en stor fugl over ham, kanskje en trane eller hegre. Den hadde lange, tynne bein, store vinger, lang hals og langt nebb.
Den kikket ned på meg. Da tenkte jeg at det var Reiulf Steen sine lange armer og bein og at han sa: «Du skal få tre inn i mitt liv».
Jan Gunnar Røise tenker mye på det som foregår i verden, men håper at teateret kan være med å spre glede når vi trenger det som mest.
Røise ler mens han forteller. Men under ligger et alvor. For det å skulle spille et annet menneske, som har etterkommere, ser han på som et stort ansvar.
Da han tilfeldigvis fikk høre at en av Steens sønner syntes han hadde gjort en god jobb, ble han svært lettet.
– I dette yrket begynner man på null hver eneste gang. Målgrupper, format og språk er ofte ulike, og barometrene «kunstnerisk vellykket» og «publikumstall» er ikke alltid parallelle.
Når man får være med å oppnå begge deler, slik jeg opplevde skjedde med Makta, skal man være kjempelykkelig.
