– Driven er en viktig del av personligheten min
Den vakre stemmen har gitt Amanda Delara (26) en stjerneplass på den norske pophimmelen, men den har også ført til at hun kanskje aldri kan reise tilbake til sitt barndomsparadis.
– Jeg husker at jeg var veldig nervøs. Jeg skalv på hendene, turte ikke å se på publikum og var helt i min egen boble, forteller Amanda Delara (26) og smiler.
Hun mimrer tilbake til Talentiaden, i Gymsalen på barneskolen på Lillehammer.
– Det var viktig for meg å vinne – jeg har nemlig skikkelig konkurranseinstinkt, men det var alltid de samme gutta som gikk til topps i Talentiaden. Men denne gangen var det jeg som vant!
Gymsalen er for lengst byttet ut med utsolgte konserter og fullsatte konsertarenaer for Amanda Delara.
Hun har gjort seg bemerket som en av Norges største artister. Stjerneskudd, komet og ledestjerne har hun blitt kalt. I sommer er hun trekkplaster på flere festivaler.
Amanda Delara har røtter i Iran, er født i Sverige og har bodd på Lillehammer og i Nes. Nå bor hun i en leilighet på Helsfyr.
– Jeg vil at de flerkulturelle som hører på musikken min, skal vite at de kan plukke det beste fra sine ulike kulturer og være stolt av det, sier hun,
Delara er nominert til tre Spellemannpriser: «Årets Pop», «Årets utgivelse» for debut albumet Shahrazad og «Årets tekstforfatter».
Kjærlighet ved første lytt
Historien om Amanda Delara Nikman begynner i 1997. Hun ble født i Sverige, men vokste opp med sine iranske foreldre på Lillehammer og i Nes på Romerike.
Som seksåring hørte hun låten «Numb/Encore» av Linkin Park og Jay-Z på discman`en sin. Den satte dype spor.
– Hva er dette her for noe, tenkte jeg. Jeg så for meg at jeg sang låta selv, og drømte meg bort. Det var første gang jeg kjente en kjærlighet til musikk, forteller hun.
Noen år senere skrev Amanda en stil på skolen, en krimhistorie som het «Hareskår». Den handlet om en seriemorder med hareskår som laget hareskår på kvinnene han møtte.
– Skikkelig Jo Nesbø, sier hun og ler.
– Jeg leste historien for faren min. Han ville høre den flere ganger, og syntes den var så bra!
Jeg husker at jeg ble stolt over at jeg klarte å formidle noe som folk syntes var spennende og bra, og det oppmuntret meg til å skrive mer. Samtidig kjøpte mamma et piano, forteller hun.
Tørre å ta plass
Amanda likte å sitte ved pianoet etter skolen. Gleden ved å skrive i kombinasjon med å spille piano, resulterte i videoklipp som hun delte på Instagram.
Litt tilfeldig sendte hun en video til rapperen Kaveh på Snapchat. «Det beste som kan skje er at han inviterer meg til studioet sitt fordi han synes dette er kjempebra», tenkte Amanda.
– Det var akkurat det som skjedde! Jeg ble kjent med Kaveh, studioet og etter hvert med managementet mitt som jeg fortsatt jobber med i dag. Etter videregående begynte jeg med musikk på heltid. Jeg er glad det skjedde så tidlig for jeg ikke tenkte så mye på hva som kunne gå galt og hva andre ville tenke.
Managementet hennes gjorde Amanda bevisst på at hun kom til få noen dører i fleisen, og at det ville svi, men hun blir veldig motivert av dører som lukkes.
Jeg tenker: Jeg skal vise deg. Jeg skal komme meg dit jeg vil via en annen vei. Denne driven er en viktig del av personligheten min.
– Kvinnene i Iran protesterer fortsatt ved å ikke gå med hodeslør, og mennene danser i gata selv om de får advarsler. Det er så tøft og modig, de menneskene er superhelter. Jeg tror ikke de føler at de har noe mer å miste når de har blitt fratatt alt, sier Amanda Delara.
Kjærlighet i hjertet
Nysgjerrigheten for sine iranske røtter kom som følge av en aldri så liten identitetskrise da Amanda var 16 år.
Hun forteller at det var en skikkelig stereotypisk identitetskrise, der hun spurte seg selv: Er jeg iransk eller er jeg norsk?
– Jeg snakket med mamma og hun sa at jeg ikke trengte å være én av delene – at jeg kunne være begge deler. Disse samtalene har definert meg, og de gjorde meg nysgjerrig på røttene mine.
En dag spurte Amanda moren om hvordan hennes oppvekst var.
– Mamma fortalte at hun vokste opp under krigen mellom Iran og Irak, med en alenemor og under et tøft regime. Først da jeg ble bevisst hvilket land foreldrene mine kommer fra, og hva de faktisk har opplevd. Mamma og pappa, og alle i familien min, er mennesker som har opplevd å leve under et regime som frarøver deg friheten. Det forandret noe i meg og gjorde at jeg ble veldig engasjert.
Fra en dag til en annen var hun selv blitt Amanda Delara.
– Jeg er veldig glad i det navnet. Jeg har alltid hatt det i mitt iranske pass, og en dag bestemte jeg meg for å ha det som en del av mitt norske navn også. Så jeg byttet navn.
«Delara» er en sammensetning av «del» + «ara», noe som betyr den som beroliger hjertet. Eller mest – den som beroliger hjertet og bringer glede og kjærlighet i hjertet.
Da jeg valgte å begynne med musikk, valgte jeg også bort muligheten til å reise tilbake til Iran. Det har skjedd før, at folk reiser, og ikke kommer tilbake igjen.
En stemme for de som tier
Amanda Delara ble anbefalt å holde seg unna politikk da hun bygget opp artistkarrieren, men hun fortsatte likevel å bruke stemmen sin til å kjempe for frigjøring i Iran, og det gjør hun fortsatt.
Dette er en så er det en stor del av meg. Jeg hadde ikke klart å leve så godt med meg selv om jeg ikke skulle si hva jeg mener.
– Etter at Jina Mahsa Amini ble drept og demonstrasjonene som fulgte, er det dessverre farlig. Det er ingen som har sagt at jeg ikke kan dra, men det er en risiko for å bli fengslet, torturert og få dødsstraff.
Store deler av slekten til Amanda Delara bor i Iran. Det er lenge siden hun besøkte sitt barndomsparadis i Teheran, og hun tviler på at hun noen gang får se det igjen.
Når hun tenker tilbake ser hun for seg bilturen gjennom Shomal med fjell på alle kanter og flust med fortausrestauranter langs veien.
– Når jeg tenker tilbake på Iran, husker jeg mye kjærlighet og en familie som var veldig glad for å se meg. Jeg ser for meg tepper og gulv der vi sitter sammen og spiser, røyker vannpipe og drikker te. Jeg sitter på skuldrene til onkelen min, blir klypt i kinnet av tante og fetteren min kjøpte kyllinger og andunger til meg ute på gata!
Jeg har et håp om å reise tilbake til Iran en dag.
