Byen på landet
Luft og grønt har vært idealer i byplanleggingen de siste hundre årene. Og det er særlig to teorier som har satt spor etter seg.
På slutten av 1800-tallet oppsto hagebybevegelsen i England. I spissen sto Ebenezer Howard, som ble en av vår tids mest innflytelsesrike byplanteoretikere, selv om han verken var planlegger eller arkitekt, men sekretær i parlamentet. Kongstanken hans var å bygge nye byer på jomfruelig mark.
Hagebyene skulle forene det beste fra byen – det sosiale livet – med det beste fra landet – nærheten til naturen. Litt senere kom modernismens store teoretiker på banen, arkitekten Le Corbusier. Hans slagord var «boliger i park», og på 1920-tallet tegnet han forførende skisser av høyblokker som sto på pilarer og nesten ikke var borti bakken i det hele tatt. Framtidsbyen skulle være åpen, grønn og sunn.
I Norge fikk vi verken komplette hagebyer eller bomaskiner i Corbusier-stil, men ideene fra hagebyen og modernismen har gjennomsyret byplanleggingen også her i landet. Særlig i etterkrigstiden, hvor ønsket om å skape sunne og rasjonelle byer resulterte i en storstilt utbygging av drabantbyer utenfor de store byene. Som nye, små bysamfunn, selvforsynt med hverdagslivets funksjoner og med nøkterne blokker og rekkehus, kan drabantbyen godt kalles velferdsstatens hageby i modernistisk utførelse.
