Groruddalsguttene

– Der er Norges første kjøpesenter, sier Martin «Don Martin» Ahzami Raknerud (45) og peker ut av T-banevinduet.

– Har du vært på Veitvet senter? Det er ganske fint, ass.

– Norges første og Nord-Europas største kjøpesenter da det ble åpnet i 1958, leser Zeshan Shakar (41) fra mobilen.

– Det hendte vi bowla der når vi hadde råd, forteller han.

– Ikke så ofte, altså.

Linje 5. Terningkast 6.

Det er en fin fredag på linje 5. Martin sitter med ryggen mot kjøreretningen, mens Zeshan sitter med nesa mot Groruddalen.

Det er fortsatt en uke til rapperen fra Romsås og forfatteren fra Stovner skal få terningkast 6 og strålende anmeldelser for boka, «Kan du høre byen puste ut» i landets største aviser.

Boka er en kjærlighetserklæring til Oslo øst, drabantbyene og blokkene i Groruddalen.

Historiene handler om temaer som de to stadig vender tilbake til: klasse, rasisme, felleskap og utenforskap, og den har Don Martins prisvinnende album «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt», som dreiningspunkt.

Inngangsporten til Groruddalen

Historiene om Martin (45) og Zeshan (41) startet med fire års mellomrom på en fødeavdeling på Aker sykehus – selve inngangsporten til Groruddalen.

Martin vokste opp på Romsås og Zeshan på Stovner, men til tross for at de vokste opp på to forskjellige steder i storbyen, var utsikten fra vinduet den samme: Skau.

– Jeg husker at det var litt viktig for meg å være et betongbarn, men i Groruddalen er det mye skau. Det var det stort sett blokk, skau, blokk, skau, og det var barn overalt, forteller Zeshan.

– Enten spilte jeg fotball eller så var jeg ute og spikka pinner og bygde hytter. Så var det inn for å spise og rett ut igjen. Det å bevege seg over i et annet borettslag var som en ekspedisjon.

– Der var det andre regler som gjaldt, andre leker og andre som bestemte. Men det var et samhold på tvers av alle de forskjellige stedene, en fellesskapsfølelse.

To T-banestasjoner unna bodde Martin med moren sin. På rommet hans var det køyeseng, rap-plakater og brunt linoleumsgulv, perfekt for skating innendørs på det gule skateboardet.

Når han så ut av vinduet så han det samme som Zeshan: Blokker og skau.

Les også: Amanda Delara kan aldri reise tilbake til sitt barndomsparadis →

Møttes i beste vest

De kjente ikke hverandre den gangen, men de hadde et felles prosjekt, hver for seg, på forskjellige steder i den samme dalen.

Martin lagde musikk sammen med en gjeng rappere som senere skulle gjøre seg bemerket på musikkscener rundt i Norge, og var en del av det gryende hiphop- og grafittimiljøet i Oslo.

Zeshan Shakar studerte statsvitenskap på Blindern og økonomi på BI mens han jobbet med debutromanen «Tante Ulrikkes vei».

De to møttes aldri i Groruddalen, men ble koblet sammen av en dame på Litteraturhuset som så fellestrekkene deres – som en litterær blind date, kan man si.

– Første gang Martin og jeg møttes var på Litteraturhuset. Vi ble invitert for å snakke om litteratur, hip hop og historiefortelling fra et Oslo øst-perspektiv, for et publikum av elever fra videregående skole, forteller Zeshan.

– Litt av poenget med disse samtalene var at man skulle diskutere og være litt uenige, men Martin og jeg var jo helt enige. Man må ikke undervurdere hva slags kulturelt vakuum vi vokste opp i, fortsetter han.

Mulighetsrommet

– Grunnen til at middelklassen dominerer kulturen er fordi mulighetsrommet har vært der for dem hele tida, sier Zeshan.

– Det at jeg begynte å skrive var helt tilfeldig. Jeg kjente ikke en forfatter, hadde ikke vært hjemme hos en forfatter, og jeg kjente ingen som kjenner en forfattee.

– Jeg kan ikke late som at avstanden mellom folka i drabantbyen og den ressurssterke middelklassen ikke finnes. Da jeg begynte å skrive «Tante Ulrikkes vei» føltes det umulig å skrive om en oppvekst på Stovner og late som at utenomverdnens blikk på oss ikke fantes.

Samhold og samarbeid

Linje 5 kjører innover i Groruddalen, langs et belte av drabantbyer og forbi Rødtvet, Kalbakken, Ammerud og Grorud. Dalbunnen nedenfor er et gigantisk område med fabrikker og industri. Langs denne T-banestrekningen har de to kjørt tusenvis av ganger.

Etter samtalene på Litteraturhuset forstod de at de hadde et felles prosjekt: «Vi må fortelle våre egne historier, så ikke bare andre gjør det for oss.»

– Martin og jeg møttes i interessefellesskap, og selv om historien vår ikke er fletta sammen, er den så lik. Vi trenger ikke alltid å si ting til hverandre, men vi skjønner hva den andre mener.

– Vi har sett mange av de samme historiene, baksiden av dem mange andre har hørt om. Vi merka kjapt at det funka å gjøre noe sammen.

Les også: Rambow hadde ikke vært artist, om det ikke var for Furuset →

– Når vi har vært rundt i Norge, opplever vi at folk er superpositive til å høre historiene våre. Det har vært skikkelig, skikkelig overraskende og kult. Å komme i en posisjon der vi kan fortelle, og ikke minst at noen gidder å høre på oss – det er et stort privilegium, sier Martin.

– Groruddalen har alltid vært det sorte fåret, samfunnsproblem nummer 1. Å bli angrepet utenfra kan skape samhold og identitet – og det gjelder ikke bare Groruddalen, men hele østkanten og andre steder som folk snakker om.

– Groruddalen er et område fullt av mindre steder med særegen identitet. Det bor masse folk her, så mange forskjellige liv og virkeligheter, men det positive får mindre plass enn mye annet, sier Martin.

– Sånn er det i livet, også, sier Zeshan.

– Det er veldig lett å få et dårlig rykte, og det er like vanskelig å kvitte seg med det.

Bor et annet sted nå

På Grorud stasjon fylles og tømmes perrongen jevnlig. Noen skal dypere inn i Groruddalen, til Rommen, Stovner og Vestli. Andre skal mot byen. Martin og Zeshan søkte også mot byen, og bor nå i bydelene Gamle Oslo og Østensjø.

– Det er helt naturlig å flytte vekk. Da jeg lette etter min første leilighet, tenkte jeg mye på at jeg skulle la oppveksten min være min, og la barna mine få ha en annen oppvekst, et annet sted, sier Martin.

– I perioder av livet mitt har jeg savna det kulturelle felleskapet, og når jeg har vært borte fra det har jeg følt meg lost. Nå bor jeg et annet sted i byen, men jeg er jeg gift med en dame fra Haugenstua og har mange venner fra det samme kulturelle fellesskapet. Det handler mer om menneskene enn blokkene, trærne og veiene. Det viktigste for meg er folka.

Zeshan er enig.

– Man skal aldri gjenskape. I det man prøver å gjenskape noe, så ødelegger man det som var.