– Jeg hadde en enorm trang til å føle meg fri
En hendelse i 2014 gjorde at livet aldri ble det samme for fiolinisten Catharina Chen.
- Tekst Silje Pileberg
- Foto Einar Aslaksen
Catharina Chen var 29 år og på vei hjem fra juleferie med den daværende kjæresten.
Hun satt i passasjersetet framme i bilen da hun så en trailer nærme seg fra siden. De var på en tofelts vei, og traileren kom fra en innkjørsel. Stadig nærmere.
– Ting kunne gått fryktelig galt.
Trailersjåføren så dem ikke. Kjæresten skiftet til motgående fil og gasset på for å komme foran. Der kom det biler kjørende rett imot. «Nå dør jeg», tenkte Catharina.
Hendelsen skulle bli noe hun bar med seg i mange år. Det skulle endre livsinnstillingen, musikken, alt.
Jenta med fiolinen
Catharina regnes som en av de mest lovende utøverne i klassisk musikk i Norge. Hun var bare fem år da hun begynte å spille fiolin, og som åtteåring begynte hun på Barrat Due musikkinstitutt. Hit kom det barn fra hele landet, og de fikk et fellesskap.
– Selvfølgelig var det ikke bare gøy hele tiden. Det var mye disiplin og øving. Men jeg lærte fort, og jeg husker at jeg syntes det var gøy å være flink på fiolin.
Hun prøvde både dans, ridning, piano og turn. Men det største talentet hadde hun med fiolinen. Allerede som åtteåring begynte hun å spille solo med de store orkestrene i Norge.
Sjekk ut alle medlemsfordelene innen kultur og teater →
Tre smell, så stopp
Og slik fortsatte det. Hun har turnert både i Norge og Kina, og vært solist i konserthus som Carnegie Hall i New York og Walt Disney Hall i Los Angeles. Catharina tok utdanning ved anerkjente Temple University og Southern Methodist University, begge i USA.
Også priser har det blitt mange av.
Men etter romjulsdagen i 2014 ble hverken priser eller prestisjefylte konsertopptredener så viktig lenger.
Kjæresten, som kjørte i 100 km/t i motgående kjørefelt, klarte så vidt å svinge tilbake til riktig fil uten å krasje med de som kom imot. Men det var underkjølt regn på asfalten, og bilen begynte å spinne rundt. Den traff en annen bil. Så autovernet. Så et tre.
Så stoppet den.
Ingenting ble det samme
– Sett bakfra var bilen et vrak. Det var bare flaks som gjorde at det var bakdelen som fikk smellene, ikke fronten.
Hverken Chatarina eller kjæresten fikk store skader. Men å leve normalt etterpå klarte hun ikke.
– Jeg hadde vært en ganske sorgløs person som ville gjøre ting perfekt og riktig. Nå klarte jeg ikke å være til stede i overfladiske samtaler. Jeg tenkte mye på at jeg kunne ha dødd. Det ble mørkt og jeg var mye redd.
Tidligere hadde hun latt seg imponere av hva folk fikk til, men nå opplevde hun CV-er og karriere som betydningsløst. Hun spurte seg heller hvem folk egentlig var. Og hun begynte å prioritere familie, venner og fritid høyere.
Kjøp billetter til OBOS Julegalla på Den Norske Opera & Ballett →
Vurderte å slutte å spille
I årene som fulgte ble det vanskelig å opprettholde et høyt tempo. Alt krevde mer energi. Catharina opplevde også at identiteten hennes var tett knyttet til fiolinen.
– Jeg følte meg fanget, både av meg selv og av de rundt meg med forventninger til meg. Jeg hadde en enorm trang til å føle meg fri.
Hun spurte seg om hun i det hele tatt ville fortsette å spille. I 2017 tok hun seg fri fra jobben på Operaen og dro seks uker til Afrika. De få spilleoppdragene hun tok det året, var stort sett skolekonserter.
– Jeg elsket, og elsker fortsatt, å spille for barn. De har ingen forventninger, men de gjennomskuer deg fort. Å spille for dem gjorde meg friere og mer leken. Det hjalp meg også å finne tilbake til det som faktisk betyr noe: Musikk handler ikke om å spille korrekt, men om å kunne nå fram til mennesker.
– Det hjalp meg også å finne tilbake til det som faktisk betyr noe: Musikk handler ikke om å spille korrekt, men om å kunne nå fram til mennesker.
Møter i musikken
Catharina måtte bli kjent med både seg selv og fiolinen på nytt. Hun begynte å øve sakte, tone for tone. Slik utforsket hun instrumentet og musikken uten tidspress og forventninger, bare med tilstedeværelse.
– Det var så uendelig godt.
I dag er livet til tider travelt igjen. Da minner hun seg selv på å ta pauser, for eksempel ved å dra til skogs sammen med hunden sin.
Hun prøver også å unngå å sammenligne seg med andre.
– Vi er unike alle sammen. Og de beste møtene jeg har med mennesker, er når vi legger bort all fasade og snakker fra sjel til sjel. Det er slike møter jeg prøver å skape med musikken også.