Et hjem nummer to
Du ser dem kanskje flere ganger i uka, år etter år, men du kjenner dem ikke. Hvem er disse menneskene du ofte ser på kjøpesenteret?
– Kjøpesenteret er som et hjem nummer to for mange mennesker. I tillegg til at kundene får tak i det de trenger, er det også en viktig møteplass, sier Mona Bråten, senterleder ved Tveita Senter.
Senteret feiret 50-årsjubileum i 2020, og er et OBOS-nærsenter med rundt 70 butikker og tjenester. Dette gjør det til et av Oslos 15 største kjøpesentre.
– Tveita er et hyggelig og oversiktlig senter. De ansatte trives, og jobber gjerne her i mange år. Vi har en god kultur, og vi er nesten som en liten familie der samhold, raushet og varme er viktige verdier. Det fører til at de aller fleste kjenner hverandre, og at både kunder og ansatte hilser på hverandre når de møtes i gangene og i butikkene. Jeg tror at den lokale tilhørigheten er med på å bygge den gode kulturen, sier senterleder Bråten.
To av dem som ofte er å se på senteret, Reidar Karlsen og Senait Heilemariam. Reidar selger ofte =Oslo her, mens Senait jobber på Meny. Bli bedre kjent med dem begge under.
Bli bedre kjent med Reidar (61)
Jeg er født og oppvokst på Oppsal. Det ble ikke mye skolegang på meg, men det lille jeg fikk, gjorde jeg unna her. Jeg lå mye på sykehus som liten, og hadde problemer med både hjertet og hofta. Jeg tilbrakte to år av barndommen på Kronprinsesse Märthas Institutt. Der lå jeg i strekk med to kilo på hvert bein. Det var ikke lagt opp til undervisning eller oppfølging for unger på sykehus den gangen, så jeg gikk glipp av mye. Jeg lå bare og glante i taket. Sov. Da jeg lå der var det bare mamma og broren min som besøkte meg.
Jeg husker at en av legene klappa meg på huet og satt meg i en rullestol, men jeg bestemte meg for å gå igjen. Jeg hadde mye smerter, men jeg er en sta jævel. Jeg trente og trente, og en dag kasta jeg krykkene.
Da jeg ble skrevet ut, ble jeg plassert i en spesialklasse. De trodde vel at jeg var evneveik. Det var mye mobbing, så det var godt å bli ferdig med skolen og komme seg ut i arbeidslivet. Jeg har alltid likt å jobbe. Først jobba jeg som løpegutt, så begynte en kompis og jeg å kjøre lastebil. Det var en fin jobb, men vanvittig tungt, og en dag røyk skulderen.
Jeg har alltid jobba, men man kan ikke jobbe for mye når man er på trygd. Det er dumt, for jeg er glad i å hjelpe folk. Jeg stiller gjerne opp hvis jeg vet at jeg kan hjelpe med for eksempel flytting, montering eller vedhogst. Jeg blir koko i huet av å sitte inne. Jeg har tilbrakt nok tid innendørs i livet mitt.
Min glede i livet er å komme meg ut og prate med folk. Når jeg selger =Oslo, kommer jeg i kontakt med folk. Selv om jeg hadde vunnet i Lotto, hadde jeg fortsatt med det. Penger er ikke alt her i livet, vi får ikke kjøpt hele verden uansett.
Jeg har en avtale om å stå her på Tveita-senteret og selge =Oslo. Det er mye hyggelige folk her. Vaktene her er kjempeålreite, og jeg kjenner mange som jobber i butikkene her. Det er litt som på bygda, alle vet om litt om alle. De aller fleste hilser og prater.
Noen ser nok litt ned på meg som selger blader, men det tar jeg lang fart og driter i. Jeg synes alle bør kjøpe et blad. Det er mange fine og rørende historier, og mange av dem viser medaljens bakside. Det kan være lærerikt for ungene å lese det også, tror jeg.
Nå har jeg endelig fått kjøpt meg leilighet. Etter 61 år uten egen bolig, var det jaggu på tide. 41 kvadrat med innglasset balkong på Trosterud. Jeg fikk husbanklån og vant budrunden. Budrunden var nervepirrende greier. Jeg drakk tre kopper kaffe på rappen. 41 kvadrat passer bra til lille meg, bare jeg får slanka vekk magen nå, så får jeg enda større plass. Haha. Endelig kan jeg se på TV så lenge jeg vil, spille musikk, holde orden, holde reint og ha mitt eget.
Når verden har rast sammen – og det har den gjort noen ganger – så har jeg drukket en del, men nå har jeg kutta ut alt. Jeg veit ikke hva som gjør at jeg alltid reiser meg igjen. Alle har jo en grense. Nå er det leiligheten som holder meg oppe, og jobben med å selge blader. Jeg kan ikke være bitter for årene jeg mista. De som mobba meg og banka meg, er døde. Jeg har to bein, huet på toppen og en ettroms på Trosterud. Jeg kan ikke klage.
– Jobben med å selge =Oslo ville jeg ha beholdt selv om jeg vant en million i Lotto, sier Reidar Karlsen (61). Tveita Senter har blitt stamstedet hans for salg av bladet, hvor de aller fleste både hilser og slår av en prat.
Senait er kassaleder ved Meny på Tveita. Hun har jobbet i butikken i 25 år og er populær både blant kunder og ansatte.
Tveita Senter er ett av syv kjøpesentre OBOS eier og driver. Senteret er blant de eldste – og det aller største, og ikke minst en viktig møteplass for mange i området.
Etter 25 år på Meny på senteret, har Senait fulgt flere av kundene fra de var barn til de har blitt voksne.
Bli bedre kjent med Senait (48)
Jeg har jobbet på Meny på Tveita i 25 år! En gang Tveita – alltid Tveita, sier jeg. Jeg jobber ikke her bare for å tjene penger – dette er livet mitt. Kundene her er så blide og jeg er veldig glad i dem, alle sammen. Noen av dem har jeg fulgt fra de var barn til de ble voksne. Jeg liker å hjelpe kundene, og etter så mange år, vet jeg stort sett hvem som trenger hjelp og hva de trenger hjelp til. «Du som vet alt», sier de, og så spør de meg om varer og priser og alt mulig.
Mange spør om jeg ikke blir sulten av å jobbe i en matbutikk, siden det er så mange gode lukter og fristelser her. Det er heller omvendt. Når man ser mat hele dagen, så mister man matlysten. Jeg spiser knekkebrød med avokado til lunsj hver dag. Det er kjempegodt!
Når jeg har sittet i kassa hele dagen, har jeg ikke behov for å sitte når jeg kommer hjem. Da må jeg bevege meg. Jeg liker å trene, og da jeg flyttet ut av byen med familien for noen år siden, fikk jeg et lite treningsrom som jeg kan bruke på vinteren. Resten av året elsker jeg å løpe i skogen.
Jeg har bodd flere steder i Norge. Først tre år på Lillehammer, så to år på Gjøvik, og så flytta jeg til Grünerløkka i Oslo. Det er et veldig bra sted å bo når man er ung, men nå? Nå er jeg voksen, har familie og andre interesser, så nå synes jeg det er fint å bo i Nannestad.
Jeg har to døtre. Den ene har nettopp begynt på videregående skole, den andre går på universitetet og har flyttet hjemmefra. Det er litt rart. Hun bor heldigvis i kollektiv med fire andre, men jeg sender henne stadig meldinger og spør: Har du spist, har du vasket og har du husket å låse døra? Jada, mamma, svarer hun og spør om jeg kan være så snill å slutte å sende alle disse meldingene. Haha! Nå har vi en avtale om at vi sender hverandre én melding på morgenen og én på kvelden, der vi ønsker hverandre god morgen og god natt. Det er fin avtale, synes jeg.
For framtida drømmer jeg om god helse for meg og familien min, og så er jeg veldig glad i å reise. Ikke til sånne fancy steder, men til autentiske steder der jeg kan se forskjellige kulturer, møte ulike mennesker og spise god mat. Jeg er veldig glad i å lage mat, både fra Norge og fra min egen kultur. Foreldrene mine er fra Eritrea, men jeg er født og oppvokst i Etiopia og jeg flytta til Norge rett før jeg fylte 18 år. For en frihet!
Da jeg kom hit, gikk jeg først et år på folkehøyskole på Toten. Jeg var nok den første mørke jenta på stedet, og det var flere som ville kjenne på håret mitt og ta på huden min. Det var både morsomt og spennende å oppleve det.
Familien og jeg flytta til Lillehammer. Vi bodde der under OL, og da fikk jeg den norske kulturen rett i fleisen! Sammen med noen andre ungdommer, solgte jeg pølser under arrangementet. Jeg var jo ikke vant til sånn kulde, og jeg husker at jeg hadde kledd på meg altfor lite, og så hadde jeg vasket håret rett før jeg gikk ut. Du kan jo tenke deg hvordan håret mitt så ut – det ble til is og stod til alle kanter. Jeg tror aldri jeg har vært så kald noen gang som jeg var da. Etter 30 år i Norge har jeg lært veldig mye, blant annet at jeg aldri skal gå ut med vått hår på vinteren igjen!
