– Vår jobb blir å ta vare på det vi har
Arkitektur engasjerer som aldri før. Framtidens arkitekter har klare tanker om hva som blir deres viktigste bidrag til både miljø og bomiljø.
– Det har skjedd et skifte både i byggebransjen og samfunnet de siste årene. Bærekraft er framtiden, sier Jonas Kalin.
– Det blir mer og mer vanlig å ha en bærekraftansvarlig på arkitektkontorene, supplerer Siren Fjærvoll Saltvik.
I et av arbeidsrommene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) møter vi arkitekturstudentene Jonas fra Gjerdrum (25), Siren (25) fra Trondheim og Silje Ekornrud Seim (29) fra Bergen. De har diplomet, eller masteren, igjen før de i desember er ferdig utdannet som arkitekter.
De siste tiårene har vi vært gjennom en byggeboom. Byene våre, spesielt Oslo, har vokst kraftig. I Oslo har politikerne bestemt at det skal fortettes, spesielt i indre by og i områder rundt trafikk-knutepunkter.
Det er lagt til grunn at hovedstaden kan få en befolkningsvekst opp mot rundt 850.000 innbyggere i 2040. Dermed er det behov for mellom 4000 og 5000 nye boliger årlig, til sammen rundt 110.000 nye boliger fram til 2040.
Både klimakrise og fortetting i byene har for lengst gjort at temaer som bærekraft, resirkulering og transformasjon er grunnleggende i både dagens arkitektur og i undervisningen ved AHO, og det er stor interesse for dette blant studentene.
I Maridalsveien på Vulkan ligger Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Teglbygningen ble i sin tid bygget til Oslo Lysverker. I dag er det de lyse hodene innen arkitektur og design som holder til der. Denne dagen møter vi studentene Silje, Jonas og Siren.
Klimaendringer og befolkningsvekst i byene har for lengst gjort bærekraft, resirkulering og transformasjon viktig i undervisningen ved skolen. De tror også to år med pandemi nå kan føre til endringer i måten vi bor på i byene.
Flere på hjemmekontor oftere kan føre til endrede romløsninger i boligene. Det blir også mer fokus på fleksibilitet, uteområder og grønne lunger etter pandemien, tror studentene.
– Jeg tror mange ønsker seg ut av storbyene. Det er også viktig at vi som er arkitekter kan bo på mindre steder, og jobbe som for eksempel kommunearkitekter, sier Silje (til høyre), som i perioder i studietiden bodde på Andøya og i Nesbyen.
– Det var skikkelig detaljstyring på den tiden
Selv om vi i hovedstaden ser et massivt behov for nye boliger framover, er likevel det meste i byene allerede bygget.
I Oslo ser vi store kontraster og en stilmiks av bygninger fra siste del av 1800-tallet og fram til i dag. Arkitekturen fra perioden etter andre verdenskrig, 50-, 60-, 70- og 80-tallet, er både elsket og hatet.
Arkitekturhistoriker i OBOS, Anne-Kristine Kronborg, peker på at det var forskjellige hensyn arkitektene måtte ta i denne perioden – fra etterkrigsårene og fram til nyere tid.
– Gjennom hele etterkrigstiden måtte arkitektene som jobbet med boliger forholde seg til Husbankens bestemmelser. Og det var skikkelig detaljstyring på den tiden, forteller Kronborg.
– Arkitektur blir aldri til i et vakuum. Det er lover, forskrifter og reguleringsbestemmelser som må følges. Arkitekten må forholde seg til oppdragsgiverens ønsker og rammer, og økonomien i prosjektet. Terrenget og klimaet legger også føringer for hvordan man kan bygge.
På 60-tallet kom det nye teknikker og byggematerialer, spesielt betongen, som mange arkitekter forelsket seg i.
Stramme og minimalistiske høyblokker med glatte flater og kontraster mellom vertikale og horisontale elementer, er typiske for 60-tallet. Høyblokkene på Tveita er et godt eksempel på denne typen arkitektur.
Arkitekturhistorikeren er glad for at man de siste årene er blitt flinkere til å ta vare på «hverdagsbyggene» og boligene fra 50-og 60-tallet, men også fra senere tidsepoker.
På 80-tallet kom postmodernismen. Arkitekturen ble mer fantasifull og fargerik, og pastellfargene gjorde sitt inntog i bymiljøet.
Casinetto borettslag på Skøyen er et av flere fine boligprosjekter fra 1980-tallet, mener Kronborg. Boligene er tegnet av Telje-Torp-Aasen.
Bærekraft som drivkraft
Tilbake på AHO treffer vi også universitetslektor og arkitekt Ute Christina Groba og professor i arkitektur og prorektor for utdanning, Espen Surnevik.
– Hva er det aller viktigste framtidens arkitekter må lære seg?
– Jeg tror det er flere viktige ting man må lære. Først må man skjønne hvor vi kommer fra, det vil si å lære seg historie og arkitekturhistorie. Så må man ha teknisk kompetanse, og kunne bruke den kunnskapen til innovasjon og utvikling, sier Groba.
Studentene har klassisk arkitektur og arkitekturhistorie, samt norsk arkitekturhistorie, på timeplanen de første to årene.
– Det danner grunnlaget, og denne kunnskapen er en forutsetning for å praktisere meningsfylt som arkitekt. I tillegg må du kunne byggeteknologi, og bygge bygninger som er sunne og holdbare. Det er kanskje det mest bærekraftige vi kan gjøre som arkitekter – å bygge kvalitetsbygninger som holder seg like gode i mange år, sier Surnevik.
Både han og Groba mener det har blitt bygget mye de siste tjue årene som ikke har hatt god nok kvalitet.
– Mye av samtidsarkitekturen benytter seg av enkle og rimelige løsninger. Da kan bygg som bare er 10–15 år gamle, begynne å forfalle.
Slike bygninger skaper et vedlikeholdsetterslep for kommende generasjoner, og blir en ekstra belastning når man i tillegg skal bygge nytt, sier Surnevik.
– Holdbarhet og kvalitet er viktig når man tenker bærekraft. Ikke minst gjelder det å gjenbruke de bygningene vi har. Vi må også ha med oss den sosiale bærekraften, det at folk skal trives i bygningene og vil hegne om dem. Arkitekturens viktigste oppgave er å legge til rette for gode liv. Hvis ikke folk trives, er alt arbeidet og alle ressurser vi har brukt, forgjeves, mener Surnevik.
Arkitekturen skal legge til rette for gode liv og en bærekraftig utvikling, mener professor og prorektor Espen Surnevik og universitetslektor Ute Christina Groba. Når byggets levetid er over, må vi kunne utnytte materialene og gjenbruke dem, det er studenter og lærere enige om.
– Kan være en fin løsning på fortetting i byene
Studentene på AHO forteller at de i undervisningen har jobbet med såkalte «tretopping»-prosjekter – å bygge på etasjer i tre.
Å bygge på ekstra etasjer på toppen av allerede eksisterende leilighetsbygg, er et grep man kan ta for å skape flere boliger i byområder. Siden treverk er relativt lett, kan det legges nye etasjer i tre på robuste betongbygg.
Studentene jobbet med et slikt skoleprosjekt for OBOS-bygget Sageneterrassen, hvor man skulle bygge på to eller tre etasjer.
– Det kan være en fin løsning på fortetting i byene. Men man må gjøre det i samarbeid med de som bor der, slik at de føler at de får noe tilbake. For eksempel kan man samtidig oppgradere uterommene og fasaden, sier Jonas.
Studentene har også jobbet mye med prosjekter som går på ombruk, resirkulering og transformasjon og mener at dette er svært viktig framover for å få til en sirkulær økonomi.
Når de kommer ut i jobb, tror de at de kommer til å bruke store deler av tiden sin til å endre og bygge om – mer enn arkitekter før dem har gjort tidligere.
Vi har allerede mye av den bygningsmassen vi trenger. Så vår jobb blir mer å ta vare på det vi har
Arkitektstudent Silje Ekornrud Seim
Arkitektspirene tror også måten vi bor på kan endre seg, med mer variasjon av boformer og nye former for bofellesskap. – Bofellesskap er en boform som jeg tror blir mer aktuell, og som man ser vokser fram i Europa, sier arkitekturstudent Siren Fjærvoll Saltvik.
Arkitektrollen i endring
Gruppa Arkitekturopprøret, med 66.000 følgere på Instagram og over 30.000 følgere på Facebook, har skapt et stort engasjement blant folk flest. Opprøret etterlyser en mer klassiskinspirert arkitektur.
– Hvilket forhold har dere til klassisk arkitektur, og hvor stor vekt legger dere på estetikk?
– Arkitekturopprøret har skapt engasjement, og det er positivt. Men kritikken på sidene deres kan være litt krass og amper, og det er mye fokus på fasader og mindre på funksjonalitet. Det er lett å kritisere, men det er vanskeligere å komme med konkrete forslag på hva som kunne vært bedre, sier Jonas.
– Jeg er inspirert av gamle bygg, men ikke nødvendigvis i detaljene. Det handler mer om formspråk, fargevalg, materialitet og proporsjoner. Men diskusjonen om dette er så sammensatt, for mye er styrt av økonomi, sier Siren, og peker på at man i Danmark bruker betydelig mer på fasader enn i Norge.
De tre mener man bør prioritere fasadene mer enn det som gjøres i dag.
– Jeg tror også at Arkitekturopprøret har ført til at arkitektene har blitt mer bevisst på hvordan de kommuniserer utad om prosjektene sine, sier Silje.
De ferske arkitektene er opptatt av både bærekraft og brukerbehov, et endret klima og landskapet og historien til stedet det bygges. Arkitektrollen er kanskje i endring?
– Arkitektens rolle blir stadig mer kompleks. En av arkitektens viktigste oppgaver vil være å utfordre noen av konvensjonene i byggebransjen for å skape bygninger med høyere kvalitet i framtiden, sier Silje.
– Historisk sett har arkitekten hatt mye makt, men i nyere tid har mye blitt styrt av byggherrer. Det blir spennende å se om dette endrer seg, og hvordan det påvirker arkitektens gjennomslagskraft. Da kreves det at man har god oversikt og kunnskap, mener Siren.
– Estetikk er ikke bare noe visuelt, det innebærer også å oppleve verdenen gjennom sansene og kroppen, mener universitetslektor Ute Christina Groba.
Groba bruker begrepet «loveability» når hun beskriver arkitektur som blir elsket, både for utforming, utseende, funksjon, materialbruk og sosial funksjon.
Arkitekturens viktigste oppgave er å legge til rette for gode liv. Hvis ikke folk trives, er alt arbeidet og alle ressurser vi har brukt, forgjeves, mener Surnevik.
Stygt eller pent?
– Hvor viktig er estetikk for dagens arkitektstudenter?
– Det er helt grunnleggende. Arkitektur springer ut fra kunstfagene. Evnen til å se proporsjoner og komposisjon er nødvendig for å lykkes som arkitekt, sier Surnevik.
Også universitetslektoren og professoren har merket at arkitektur er blitt et hett tema etter at Arkitekturopprøret kom på banen. Det er bra at det blir satt spørsmålstegn ved både ny og gammel arkitektur. Han mener opprøret er en reell reaksjon på hvordan samfunnet har utviklet seg.
Professoren peker på at den klassiske arkitekturen, som Arkitekturopprøret ønsker tilbake, er blitt foredlet gjennom flere tusen år.
– Så kom modernismen som et brudd, og arkitekturen endret seg. Men endringene skjedde fordi samfunnet og verdiene våre endret seg radikalt. Hvis man ikke liker den moderne arkitekturen, så er man også kritisk til verdiene i dagens samfunn, mener Surnevik.
Selv om det er mye positivt i den nye arkitekturen, synes Surnevik likevel at hovedtendensen er at ting går feil vei.
– For å si det med Mies van der Rohe: Samtidsarkitekturen er et romlig uttrykk for viljen i vår tid. Det er samfunnsverdier, politikken og de sosialøkonomiske rammene som legger premissene for bygningene og byrommene vi får, sier professoren.
Arkitekturhistoriker Anne-Kristine Kronborg håper at framtidens arkitekter ser det som sin oppgave å vise omsorg for omgivelsene og menneskene som skal ferdes i dem.
Den viktigste oppgaven for framtidige arkitekter er ikke å bygge spektakulære signaturbygg. De fleste husene er jo allerede bygd. Det betyr at å bygge om og på, blir en hovedoppgave framover, mener Kronborg.
– Framtidens arkitekt er ikke en opphøyd kunstner som skaper et unikt verk som en slags signatur. Jeg tror vi kommer til å se en ny generasjon dyktige arkitekter med masse engasjement for både bomiljø og miljø, sier arkitekturhistorikeren.
Les også portrettet med arkitekturhistoriker Anne-Kristine Kronborg
