– Jeg var helt bergtatt av byen
Da Anne-Kristine Kronborg (49) var liten drømte hun om å bo i blokk. I dag er hun en bolighistoriker med stor kjærlighet for hverdagsarkitekturen.
Blokka med de brunrøde teglsteinene kunne ligget hvor som helst i Oslo, men de ligger her, i Strømsveien på Galgeberg. En rektangulær kasse blant andre rektangulære kasser, klippet og limt vannrett eller loddrett inn i landskapet.
– Dette var mitt barndomsparadis.
Bolighistoriker Anne-Kristine Kronborg peker opp mot et grønnmalt vindu; det med planter i vinduskarmen.
– Der bodde bestemor.
Når det er snakk om arkitektur, så er det gjerne arkitekturen med stor A – det unike og enestående, arkitektenes store verk – som får all oppmerksomheten. Kronborg har lenge skilt seg ut ved å ta for seg blokkene og husene som mange knapt anerkjenner som arkitektur. Hverdagsarkitekturen.
Som OBOS’ egen historiker og spaltist står hun for jevnlige dypdykk i norsk bolighistorie, hvor alt fra husordensregler til småhusarkitekter kommer under lupen. Det er ikke tilfeldig.
Besteforeldrene flyttet inn på Galgeberg i 1936 da bygget var nytt – en av de første OBOS-blokkene. Faren hennes vokste også opp her, men da 70-tallet og Anne-Kristine ankom, flyttet familien til Jessheim som en del av datidens tilbake-ut-på-landet-bølge.
Kronborg falt aldri for den landlige sjarmen.
– På sytti- og åttitallet var det veldig mange politisk korrekte barnebøker om «stakkars barn som måtte flytte fra bygda og inn til den fæle byen og bo i blokk». Jeg syntes det var så teit, fordi jeg tenkte at det måtte være helt fantastisk å få komme til byen og bo i blokk!
Den gangen var Strømsveien en av hovedfartsårene inn til byen. Fra den store vinduskarmen hos bestemoren tittet hun rett ut på en strøm av biler og busser som fylte de tre veifeltene, så massiv at man aldri kunne åpne vinduet for all støyen og sotet.
– Jeg elsket den trafikken! Lukten av bensin og eksos ... Jeg var helt bergtatt av byen.
Anne-Kristine Kronborg er selv vokst opp på Jessheim, men elsket å besøke bestemoren i Oslo. Under de mange besøkene i byen pleide Kronborg og faren å traske rundt i byen, særlig på Vålerenga.
Kronborg ble tidlig opptatt av å studere husene og byen – alltid med et blikk for de historiske og sosiale forholdene. Ikke minst klasseforholdene.
– Jeg har alltid vært interessert i hvordan vanlige arbeidsfolk har levd, og har villet se verdien i alt det hverdagslige. Ikke for å skjønnmale og romantisere, men for å se på det med en velvillig nysgjerrighet.
Omtanken i arkitekturen
Kronborg viser vei opp til et romslig grøntområde mellom blokkene på Etterstadsletta. Det skulle ligge en brosteinsbelagt paradegate her, store bygninger på hver side – en mektig og barokk stil – men etter krigen ble det skrinlagt.
– I stedet er alt åpnet opp i et parklandskap som ikke er striglet. Alt det stive og formalistiske er borte. Bilveien går rundt, så det er helt bilfritt her. Tanken om å separere myke og harde trafikanter, tilgang til felles grøntområde, å legge blokkene så de får sol og lys og masse plass. Alt det ble tenkt på i 1946.
Det er dette som opptar henne mest når hun ser på arkitektur.
Ikke stygt og pent, men materialer, proporsjoner og omtanke.
Ruslende nedover Vålerenga passerer hun den karakteristiske trehusbebyggelsen, som i dag blir framstilt som et sjarmerende, idyllisk og autentisk motstykke til den moderne blokkarkitekturen. Men hun husker hvordan de var før de ble totalrenoverte og rådyre.
– Bo i en gammel rønne uten innlagt vann, hvor det var kaldt og trangt og trekkfullt? Det var ikke stas. Jeg er glad for at for eksempel Vålerenga og Rodeløkka er bevart, men vi må ikke bli helt historieløse, sier hun.
– At trehusene på Enerhaugen ble revet for eksempel, synes jeg er bra. OBOS-blokkene som ble reist i stedet representerte solide hus, innlagt vann, do og tette vinduer. Så når arkitekter og andre som er født og oppvokst i villa idylliserer gamle arbeiderstrøk, og ikke skjønner poenget med blokkleiligheter, irriterer det meg grenseløst.
Anne-Kristine Kronborg bor selv i OBOS-blokk på Bjølsen i Oslo. Hun husker godt den dagen hun låste seg inn leiligheten for første gang – i sin helt egen bolig.
– Han mente det var en fornærmelse mot faget
Egentlig er hun utdannet kunsthistoriker, men hun valgte bort malerier og skulpturer til fordel for arkitektur.
Etter noen år med studier i Tyskland kom hun tilbake til Norge og så etter en måte å kombinere arkitekturhistorie med politisk historie og sosiologi. Og fant boligarkitekturen.
Resultatet ble en hovedfagsoppgave om OBOS-arkitektur. Reaksjonene da hun presenterte det på et seminar på Blindern var ikke utelukkende positive.
– Det var en medstudent som mente at hvis det jeg holdt på med var arkitekturhistorie, da kunne man bare legge ned hele faget. «Herregud, blokker og rekkehus og det skulle liksom være kunsthistorie.» Han mente det var en fornærmelse mot faget. Og da tenkte jeg «Yes, nå er jeg inne på noe!»
– Ikke alt er vakkert og vellykket
Det hjelper å ha flere arenaer å utfolde seg på. Hun skriver artikler, holder foredrag, forelesninger og byvandringer og har laget podkasten Hjemlengsel, er historielærer for OBOS internt og har nettopp tatt doktorgrad. Hun har også skrevet bok om OBOS og om Plan- og bygningsetaten i Oslo.
For tiden skriver hun en bok om Block Watne. Før sommeren trålet hun og en fotograf rundt i Lofoten på jakt etter ferdighusene deres. Rorbuer får andre ta bilder av.
– Disse kataloghusene er så vanlige at vi nesten ikke ser dem, men de er del av en større historie. Det handler om byggingen av det moderne Norge, rett og slett. Det er skikkelig nerdete, men det å lete etter disse hverdagshistoriene og koble dem på den større samfunnshistorien, det synes jeg er uendelig fascinerende.
Les også: I 60 år har Block Watne bygget de hverdagslige rammene rundt livet
Nysgjerrighet og sammenheng
Hun merker at innfallsvinkelen hennes noen ganger bryter med forventningene.
Da hun for mange år siden skulle snakke om arkitekturen på Ammerud, ble hun nærmest skjelt ut av en eldre mann, før hun hadde sagt et eneste ord. «Vi er så lei av at folk som deg kommer og forteller oss hvor fælt vi har det», sa han.
– Men så holdt jeg foredraget mitt, og da ble de glade. Jeg skjønte så godt hva han mente. Særlig folk i drabantbyene har blitt fortalt hvor stygt og trist det er der de bor.
– Jeg sier ikke at alt er vakkert og vellykket, men jeg er opptatt av å sette ting inn i en sammenheng. Jeg er nysgjerrig på hvorfor ting er blitt som de er blitt, og så prøver jeg å formidle det. Det vekker gjenklang, fordi folk ser at det er deres liv jeg snakker om. Det gjør det veldig gøy og givende å være bolighistoriker. Nå er forresten nesten hele Ammerud-bebyggelsen kommet på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdige bygg. Det liker jeg!
