Dugnadsfesten
Bruktmarked, ansiktsmaling og pølsegrill – er dette det som skal til for å øke oppmøtet på den årlige dugnaden?
– Når man bor i en storby som Oslo, er det lett å få litt sosial angst for naboene, sier Kristine Gulbrandsen.
Det er en særdeles varm mai-dag i bakgården til Sameiet Ringgaten terrasse på Carl Berner i Oslo. Gulbrandsen blåser ballonger for harde livet for å lage feststemning for små og store naboer. Innflytteren fra vesle Nøtterøy snakker om blokklivet og hvordan man tidvis unngår folk i oppgangen, bare for å slippe å si hei.
– Jo mindre sted du bor på, desto flere kjenner du. Og jo større område du bor på, desto mer holder du deg for deg selv.
I storbyen er dugnaden en fantastisk unnskyldning for å sosialisere, og i denne bakgården ser det ut til å treffe litt ekstra.
På alle kanter av Gulbrandsen myldrer det med beboere som bærer slitte tepper, plukker søppel, kritter på asfalten, flytter jord, gjør klar grillen og drasser på isbaljer mens praten går. Snart blir det gratis grillmat, ansiktsmaling, eget bruktmarked og sosial samling rundt bordene.
Den tradisjonsrike dugnaden har fått selskap av en liten festival.
Kristine Gulbrandsen er med som arrangør – og ballongblåser.
Samhold og inkludering
Ideen til dugnadsfestivalen kommer fra Gulbrandsen og makker Silje Andersen, som en del av et studie i prosjektledelse. Andersen er beboer og styremedlem i blokka, og sier de ønsker å styrke samhold og inkludering i blokka, samtidig som håpet er at flere skal delta.
– Dette skal være et lavterskeltilbud, også for de som ikke får deltatt på selve dugnaden.
Det eneste som mangler er lykkehjulet. De hadde bestilt det, men Andersen forteller at det dagen i forveien var utleid til et arrangement med en god del høyere promille.
– Nå ligger det på havets bunn.
Det virker som de klarer seg greit uten. Strategien hennes for å trekke ungene i blokka med på dugnaden ser ut til å ha fungert, enten de hjelper foreldre med å luke i bed eller dekorerer forsiden med kritt-tegninger.
– Det er kjempeviktig for oss at barna deltar. Får vi dem hit, kommer også de voksne.
I løpet av noen dugnadstimer går asfalten fra grå til fargesprakende.
Ingen fest uten ballonger. I hvert fall ikke i denne blokka.
Kanskje ble det ikke lykkehjul, men ansiktsmaling er et populært tiltak.
Grønn trivsel
Bakgården er hele 250 meter lang, men bare 10 meter bred. Den asfalterte stripen er rammet inn av blokkas soveromsside på den ene siden og en kolonihage og bergvegg på den andre. Berget er kledt i metallnetting, og det er her kunstner og beboer Marit Følstad legger dagens innsats.
– Jeg er opptatt av skjønnhet og materialitet og farger. Ja, alt sånt, sier hun.
– Vi må prøve å få noe bedre ut av denne stygge nettingen, så for fem år siden plantet vi villvin for å få en grønn vegg her.
Marit Følstad jobber med å gi villvinen bedre vekstvilkår.
Det er nennsomt arbeid. Våte løv må ristes forsiktig løs så de ikke kveler villvinen, men uten at de nyutsprungne trådene knekker. Hun peker opp mot kolonihagen på toppen av bergveggen.
– Jeg vil at vi skal vokse oss grønne opp mot dem. Håpet er at plantene deres kommer ned og gir signaler til vår villvin, så de finner sammen.
Styremedlem Parviz Mollazehi i sameiet tror det å gi beboerne mer grønt er en av nøklene til å styrke samholdet. Han peker på et bed hvor ulike urter vokser. Bedet ble laget i tiden med vanningsforbud, men beboerne holdt liv i det med vannkanner på eget initiativ.
– Nå er det mange barn som passer på urtene. Det har vært solsikker og squash her også, og det var en skikkelig suksess. Folkene i kolonihagen lurte på om vi hadde begynt å konkurrere med dem.
– De var så stolte
Både kolonihagen og blokka er del av den gamle bebyggelsen i Oslo. Sameiet har stått her siden 30-tallet, da blokker som denne representerte en betydelig oppgradering av bomiljøet for arbeiderklassen i byen. Aviser kom på besøk for å ta bilder av omgivelsene med blomster og busker og fullt av farger, og folk la søndagsturen til blokka.
– Da jeg kom hit traff jeg de som hadde vært her siden starten, sier beboer Bjørg Helene Børresen.
– De sa de var så stolte av å bo her. Det var en nydelig blokk, oppvarmet og med toalett inne.
Selv har hun bodd her i 40 år, da hun flyttet over fra kolonihagen. Børresen mener dugnadsånden i blokka har tatt seg opp de siste årene, og at sosiale arrangementer som dugnadsfestivalen er en god sjanse til å bli kjent med naboene.
– Før hadde vi felles vaskerier og andre ting som gjorde at vi var mer sammen i bakgården. Nå er vaskemaskinene i leilighetene, og klessnorer og vaskebaljer borte her ute. Nå blir du kanskje bare kjent i oppgangen.
Bjørg Helene Børresen har bodd i blokka i 40 år. Hun mener det er mer engasjement på dugnadene nå enn da.
Pølser og bruktmarked
Etter hvert er forsiden av blokka ryddet, naboene har samlet tre-fire sekker med plast og en liten skog av tørre grener.
– Her har de gjort en heftig jobb, sier Silje Andersen og holder hånda et stykke over knærne.
– Du hadde ugress opp til hit, vi snakker en halvmeter.
Nå lukter oppgangene grønnsåpe, og på baksiden har et rikholdig bruktmarked vokst frem. Her er bestikk, blomstervaser, stekepanner og klær, sammen med en bugnende haug av brukt elektronikk.
På grillen venter kvalitetspølser på sultne dugnadsdeltakere.
Initiativtaker Silje Andersen tror det å lage minifestival er en god måte å skape mer liv rundt dugnaden.
Bruktmarkedet er populært. Her venter bøker, servise, tv-serieklassikere og mye mer på nye eiere.
Adrian Arnason slenger en gammel madrass inn i containeren. Mye annet reddes ut til gjenbruk.
– Jeg har sagt ifra til de som jobber med containeren at «ser du noe bra, ta det ut».
Selv har hun allerede reddet ut en puff, noen puter og en lampe. I forbifarten gjenkjenner en av beboerne den gamle genseren sin, allerede tatt i bruk av en nabo.
Det føles som dugnaden er over nesten før den startet, det har gått unna. Snart freser pølsene på grillen, og en summende fornøydhet legger seg over bordene idet naboene setter seg ned for å spise sammen.
– Vi har godt av dette, sier Kristine Gulbrandsen.
– Når vi arrangerer ting som dette, er terskelen for å si hei litt lavere.
Tre naboer om dugnad: – Det handler om å bidra
Ellen Lafjell (54)
– Du bruker en solfylt lørdag i mai på dugnad – hvorfor?
– Vi bor i Åsgårdstrand, og kjøpte leilighet her for tre år siden til to barn som skulle studere i Oslo. Jeg er her fordi jeg vil ha kontroll på det jeg eier. Kanskje vi må selge en dag, og da er det fint å vite at vi har vært med på å bidra. Og så er det gøy å komme inn hit som gammel Oslo-jente.
– Hva har du fått gjort i dag?
– Jeg har luket foran blokka. Det ser ut som det ble ganske fint. Og to timer er ikke noe du blir sliten av.
– Har du noen gang sneket deg unna en dugnad?
– Nei. Jeg har til og med vært her på høstdugnaden, som er frivillig. Om alle sniker seg unna, blir det jo ikke noe fint her. Man må jo bidra.
Adrian Arnason (30)
– Du bruker en solfylt lørdag i mai på dugnad – hvorfor?
– Dugnadsånden i Norge føler jeg at jeg har hørt om helt siden jeg var liten. For min del har det alltid vært en selvfølge at man skal ut og gjøre jobben. Det er det nærmeste miljøet ditt, så selvfølgelig skal være fint og ryddig.
– Hva har du fått gjort i dag?
– Jeg har vært ansvarlig for containeren. Jeg har prøvd å stable ting så godt som mulig, og sørge for at el-avfall holdes utenfor.
– Har du noen gang sneket deg unna en dugnad?
– Nei. Det tar et par timer et par ganger i året, og det er virkelig ingenting. Jeg er glad for å bidra med det lille jeg kan.
Jenny Engh (27)
– Du bruker en solfylt lørdag i mai på dugnad – hvorfor?
– Jeg er veldig glad i dugnad, så jeg tar den dugnaden jeg kan få. Og så bor jeg her, da. Det er kjempehyggelig å se alle som bor her og få gjort litt arbeid som ikke ligner på det jeg gjør ellers.
– Hva har du fått gjort i dag?
– Jeg har luket i bed på forsiden, tatt opp løvetann og prøvd å unngå å ta opp påskeliljer.
– Har du noen gang sneket deg unna en dugnad?
– Ja. Eller snik og snik, det har nok vært fordi jeg skulle jobbe andre steder. Så det er med tungt hjerte at jeg ikke deltar. Skal jeg forlate leiligheten under dugnaden, blir det diskret smyging – det er ikke en god følelse.
