Holmlias skjeggkonge
Barbershops var en sjeldenhet i Norge. Det har Karam Abdelhadi gjort noe med.
– Det begynner å bli enda mer sølvfarge nå, synes du ikke?
Shahram Ariafar er en stor mann med et stort skjegg. Det en gang sorte håret har gitt etter for det grå, og nå strekker det seg helt ned til brystet. Dette er ikke den ville busken til en korona-eremitt, men et målrettet stykke hårpryd, like gjennomtenkt som det er tett.
Shahram lener seg godt tilbake i den brune skinnstolen, hvor frisør og barberer Karam Abdelhadi gjør ham klar for en etterlengtet behandling.
– Ja, nå må du passe deg, sier Karam på spøk, men legger kjapt til:
– Det er fin farge, ass, det mener jeg skikkelig.
Karam har kommet langt siden den gangen han samlet sigarettsneiper på gata i Hellas. Fra frisørsalongen IDOL The Lord of Hair på Holmlia Senter handler livet hans nå om å spre budskapet om ansiktshårets gleder.
Å stelle skjegget er blitt en populær hobby verden over – også i Norge. For noen er det til og med en livsstil. Og skal man først ta skjegget på alvor, er det få steder som er bedre å besøke enn salongen til Karam.
Da koronaen var på det verste så Karam likevel fresh ut. – Da ble jeg stoppa av unge gutter som spurte «hvem er det som klipper deg?»
Shahram, ferdig klipt. Snart skal han konkurrere i flere skjegg-konkurranser.
Shahram får en halvtimes ro under håndduken mens Karam gjør jobben sin.
Guttastemning
Her har Karam jobbet mye for å skape det han kaller guttastemning – at salongen ikke bare skal være et feminint domene.
– Om du kommer inn til dameprat og sjampanje trives ikke gutta.
Joda, det er ansiktsmasker og hudbehandlinger her også, men alt skal være mer maskulint, fra den brune skinnstolen kundene setter seg i til de mørke flaskene med hårprodukter på dypbrune trehyller.
Det er ikke lenge siden du knapt fant en barbershop i landet. Nå popper det derimot opp med steder hvor du kan henge og i tillegg få kjøpt alkohol til stussen.
Der jeg kommer fra er frisørsalongen et oppholdssted. Det er ikke bare sånn at du klipper deg og går. Alle gutta sitter der og skravler om politikk og damer, sier Karam.
Han og Shahram liker å prate de også, men alt til sin tid. Etter en kjapp hårklipp legger Karam et varmt håndkle over øynene til Shahram, og da må han ligge helt stille uten å si noe.
– Gutter skravler så mye, og det er farlig for skjegget, sier Karam.
– Men når jeg legger på håndkleet er han borte i drømmeverden – du får en halvtimes kvalitetstid.
– Er det mange som sovner?
– Ja, ofte begynner leppa å synke, og så hører du «khhhhhh!»
Røykpakke, penger og BMW
Karam har med seg barbershop-kulturen fra oppveksten i Mosul. På veggen har han et bilde av bestefaren, kledd i hvit frisørfrakk og i full sving en gang på 60-tallet. Selv var det ønsket om egne penger som fikk ham til å gå i lære gjennom de lange sommerferiene fra skolen i Irak.
– Ungdomstida er hard fordi du vil ha alt, men du har ikke råd til noen ting.
Etter å ha fått det grunnleggende inn i fingrene, begynte han å tjene egne penger. Han hadde omtrent samme holdning som nordnorske fiskere med egen båt og sekssifret inntekt før de er ute av ungdomsskolen.
– Plutselig går du der med røykpakken og masse penger i lomma. Jeg eide min egen salong og kjøpte BMW. Skole, hva er det? Men jeg måtte fullføre, siden pappa var lærer der og veldig A4.
Mens økonomien var grei, ble den øvrige situasjonen i Mosul gradvis verre. I 2007 ble Karam flyktning. Rikdom ble til fattigdom. Han strevde seg gjennom fluktruten fra Tyrkia til Hellas og videre, med saks og kam som følgesvenner. Noen ganger gikk han i flere dager. Han overlevde på å gi en klipp i bytte mot en pakke røyk eller en middag.
Drar han til Hellas i dag bor han gjerne på et femstjerners hotell. Fra vinduet kan han titte ut på gatene hvor han måtte klare seg som flyktning.
– En pakke sigaretter kostet to euro, men det hadde jeg ikke, sier Karam.
– Så jeg venta på at turistene kastet sigarettstumpen sin, og så plukket jeg den opp og tok de to siste trekkene.
– Det er gøy at gutta begynner å bli mer forfengelige, sier Karam.
Leide lokale av OBOS
I 2009 kom han til et asylmottak i Rognan i Nordland. Først klippet han andre asylanter og siden også lokalbefolkningen. Karam drømte stort, så snart ble det Oslo på ham.
– For å lære norsk hang jeg på brune barer i Oslo for å kunne sitte sammen med folk som hadde fått i seg masse øl og snakket mye.
I 2011, da oppholdstillatelsen var i boks, fant han et lite lokale på Holmlia som OBOS ikke fikk leid ut.
– Det var gjemt bort og lite, 30 kvadrat og ikke et egnet forretningslokale. Så, da jeg ville leie ga de meg en kjempebillig pris, og vennene mine hjalp meg å sette opp lys og hyller fra IKEA.
Bydelen syntes det var trivelig med en lokal frisør utenfor kjedene, og kunder begynte å strømme til. Derfra har det gått slag i slag med større lokaler, stadig flere som spør om hjelp og stadig nye kunder – deriblant Shahram, som også er blitt Karams kompis.
Flater ut skjegget
Shahram besitter en misunnelsesverdig skjeggvekst, noe Karam også bemerket da de først ble kjent via Shahrams forlovede og Karams kone, som allerede var venner. Karam foreslo at Shahram kunne spare.
– Og da ble han til og med verre enn meg, sier Karam.
– Jeg har begynt å trimme skjegget mitt, fordi jeg tåler ikke kjeft hjemme. Men han tåler det mye mer enn meg.
Nå har Shahram lagt seg til en omfattende rutine. Vask, føning, børsting, oljing og balsam. Hele prosessen tar fort over en halvtime. Han smiler når han forteller om det.
– Forloveden min sier jeg bruker mer tid på skjegget mitt enn hun bruker på makeup.
Det er 14 måneder siden Shahram sluttet å barbere seg, og tre uker siden sist time hos Karam, så det er mye å ta tak i.
Barbermaskinen spiser de små krøllene ytterst, med små presise bevegelser. Karam løfter barten – en tjukk pølse av hår – for å rydde nede ved leppa og holde den unna skjegget han trimmer.
Skjegget har fått vokse fritt for å bli fyldigere, men nå er det blitt bølger der det skal være flatt.
Han er nøye hele veien.
– 30 år i yrket uten å klippe skjegg
Inntil for bare noen få år siden lå det ikke så mye prestisje i herrefaget, mener Karam, spesielt når det kom til skjegg.
– Det er mange gode, erfarne frisører som har vært 30 år i yrket uten at de har klippet skjegg i det hele tatt, sier han.
– Men nå sliter de salongene som har vært populære med å beholde kunder som har begynt å spare skjegg. Så enten lærer du, eller så mister du kunder.
På nivået Shahram har lagt seg krever vedlikeholdet konstant kompetanseheving. Karam lærer ham både om vask og ulike skjeggprodukter, og målet er at de to skal reise til skjeggmesterskap både i inn- og utland. Samtidig er skjegget blitt et viktig sosialt lim for Shahram.
Først klippet Karam andre asylanter og siden også lokalbefolkningen. Karam drømte stort, så snart ble det Oslo på ham.
– Én feil bevegelse kan koste hele skjegget, sier Karam.
– Det er ikke bare skjegget som har vokst etter at jeg begynte hos Karam, sier Shahram. – Jeg har vokst selv.
Farger blått for datteren
Karam har tipset ham om sosiale skjeggklubber og nettfora hvor skjeggemenn samles rundt hobbyen sin og snakker om livet ellers.
– Vi har en lukket gruppe hvor alle må dele et bilde av seg selv med skjegg, uansett hva man spør om. Og det kan være alt mulig fra problemer med PC-en til at man sliter fordi en kompis har tatt sitt eget liv eller at noen har blitt far. Det er en gjeng du kan snakke med uten fordømmelser, sier Shahram.
Om en drøy uke skal han farge skjegg og hår blått for å markere verdens autismedag. Med en datter som har autisme, og som leder i Oslo-fylkeslaget til Norsk Forbund for Utviklingshemmede, bruker Shahram skjegget sitt til å spre kunnskap.
– Folk spør om blåfargen, og da kan jeg si at det er et symbol for autisme.
Les også: Drabantbyenes urbane møteplass
190 hårete dukkehoder i kjelleren
Både Shahram og Karam merker en endring i norske holdninger til skjegg. At det har blitt mer normalt å spare, stelle og pynte.
Det passer fint for Karam, som er gründer i hvert fiber av kroppen. Han bor med kone og sønn i et hus på Hobøl i Østfold, hvor kjelleren er full av 190 hårete dukkehoder han bruker når han kurser frisører landet rundt.
Nå kan han selge sine egne K-RAM BARBER-sakser for 5000 kroner stykket, og på kveldene pakker han og kona produkter og blander parfyme.
– Det er gøy å se at gutter begynner å bli mer forfengelige, sier Karam.
– For noen år siden delte du sjampo med dama, men nå har du herrer som kjøper alt de trenger, både balsam, skjeggsjampo og skjeggolje.
Kjærester og ektefeller har gått fra å være avvisende til å be om tips til gode skjeggprodukter, og skjegg er ikke lenger synonymt med å være MC-gutt i vest.
– Det minner om tatoveringer, sier Shahram.
– En stund var det knyttet til kriminalitet, men da jeg jobbet i Forsvaret hadde alle tatovering. Så det er en kulturendring.
Det er noen andre stereotypier som også følger skjegget. For to menn født i henholdsvis Irak og Iran merket de det litt ekstra på kroppen når de skulle ut og fly. De ble ofte plukket ut i «tilfeldige» sikkerhetssjekker.
– Om du var mørk og hadde skjegg, så de litt mer på deg, sier Karam.
– Før spurte de «er du ekstrem?» Men nå sier de «kult skjegg du har!»
Foruten frisørsalong driver Karam både eget merke med hårprodukter, sakser og klippemaskiner. Han kurser også andre frisører i herrefaget.
– Ikke lyst til å dusje
For Karam føles oppsvingen i skjegg-interessen litt som å vinne i lotto. Han er fullbooket, har stadig nye kurs å holde, og tar nattoget for å rekke neste arbeidsdag i salongen etter å ha lært opp 48 frisører i Bergen.
– Jeg liker når det er hektisk. Det er kjekt å se resultater, å føle at folk vil ha deg, at bedriften vokser.
Skjegget til Shahram vokser også. Med en varm børste krøller Karam barten ut i kantene så den strutter skikkelig. Klippen nærmer seg slutten, Shahram har ligget rolig i en halvtime nå.
– Noen ganger når jeg sier at vi er ferdige, så er det sånn «åh!», og så får du masse lys i ansiktet, sier Karam og myser med øynene.
– «Er vi ferdige?»
Shahram myser riktignok ikke når han tar bort håndkleet, men virker fornøyd.
– Deilig. Nå går motivasjonsnivået enda høyere opp.
Han humrer lett mens han studerer seg selv i speilet. Sveisen er nystusset, barten snurret opp og skjegget flatt og massivt som en marmorblokk.
Når jeg har vært hos Karam får jeg ikke lyst til å dusje på tre-fire dager!
