Liv og røre i Groruddalen
Møt gjengen bak høstens store norske dramakomedie «Hør her’a!» – en varm og morsom skildring av livet mellom blokkene på Oslos østkant.
- Tekst Marius Asp
- Foto Jan Khur
– Jeg er ganske stolt. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle bli skuespiller, men plutselig har jeg blitt det.
OBOS-bladet møter Mohammed Ahmed utenfor Rødtvet borettslag. Her tilbrakte drammensgutten store deler av fjorårets sommerferie i rollen som Mahmoud, hovedpersonen i høstens norske storfilm «Hør her’a!», som er basert på Gulraiz Sharifs romansuksess fra 2020.
– Jeg kjenner meg igjen i miljøet Mahmoud bor i og måten han snakker på, noe som var en fordel da jeg skulle spille ham i filmen. Men jeg har ikke like strenge foreldre, da.
Liza Haider, som spiller Mahmouds lillebror Ali i filmen, er i likhet med Ahmed fersk i skuespiller-gamet.
– Det gøyeste med innspillingen var nok da vi fikk is den første dagen. Det kjedeligste var å måtte gjøre den samme scenen hundre ganger, forteller hun.
Sommeren som forandrer alt
I «Hør her’a!» møter vi 13 år gamle Mahmoud, som ser fram til en chill sommer med bestekompisen Arif i nærmiljøet. Men når den slaskete onkelen Ji kommer på besøk fra Pakistan og Mahmoud tvinges til å være Oslo-guiden hans, faller planene i grus.
I tillegg viser det seg at lillebroren Ali egentlig føler seg som en jente og vil bli kalt Alia. Det utløser en krise i familien, og sommeren som forandrer alt skildres med varme, drama og humor.
«Hør her’a!» er Kaveh Tehranis debut som spillefilmregissør. Til tross for at Kaveh vokste opp mellom Tønsberg, Oslo og Bærum, langt unna blokkene i filmen, kjenner han seg igjen i deler av fortellingen.
– Jeg kjenner meg igjen i Mahmoud, hvordan han betrakter seg selv og verden, og hvordan han havner i denne skvisen i familien sin. Broren min kom ut som skeiv i begynnelsen av 20-årene. Og vi har også hatt familie fra Iran på besøk hele sommeren – altfor lenge for mamma, humrer han.
Kombinasjonen av humor og alvor i «Hør her’a!» var noe av det som traff Kaveh sterkest da han leste boken.
– Jeg lo masse, og samtidig ble jeg veldig rørt. Det jeg har vært opptatt av, er å gi plass til dramaet og lage troverdige karakterer.
Et annet bilde av østkanten
Gulraiz Sharif vakte oppsikt i Litteratur-Norge med debutromanen «Hør her’a!» i 2020. Boken vant Kulturdepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur i 2021, den tyske Luchs-prisen i 2022 og LOs arbeiderlitteraturpris i 2022, og den ble nominert til en rekke andre priser, deriblant Brageprisen og Bokhandlerprisen.
Den prisvinnende og kritikerroste forfatteren kjenner igjen fortellingen sin i filmen og liker det han ser.
– Jeg syns det har blitt en fin og morsom pakistansk film satt til Norge.
I tillegg til å være en universell historie om oppvekst, modning, identitet og familie, er «Hør her’a!» noe så sjeldent som en feelgood-fortelling fra en del av Oslo som sjelden fremstilles positivt i media.
– Det var ikke viktig for meg da jeg skrev boken, men jeg ser nå at det ble viktig likevel, på sin helt egen måte. Det var veldig fint å menneskeliggjøre Mahmoud, gi innblikk i hans hverdag og gjøren og laden, sier Gulraiz.
For Kaveh betyr også dette aspektet mye.
– Det er gøy og viktig å kunne lage noe som er en motsetning til det litt begredelige narrativet om hvor farlig det er i Groruddalen. Det finnes helt sikkert problemer her, men folk bor og lever her, jobber hardt, er glad i ungene sine og lever gode liv, sier han og legger til:
– Det bør være mulig for nordmenn med pakistanske røtter å gå på kino for å le og ha det gøy, uten å bli tutet ørene fulle av negative og kjipe fremstillinger av seg selv.
Skuespillerdrømmen lever
For Ahmed og Liza har en fremtidig karriere som skuespiller fått en pangstart med «Hør her’a!», og duoen har ingenting imot å bli gjenkjent på gaten.
– Hvis det er et prosjekt som er gøy, kan jeg godt ta en filmrolle til. Men det bør være en ganske stor rolle, understreker Ahmed.
Liza er enig.
– Hvis jeg blir tilbudt en rolle og slipper å gå på audition, sier jeg nok ja. Men jeg nekter å klippe håret mitt igjen.