Skredderens dramatiske reise

Tekst Martin Bergesen
Foto Jan Tore Eriksen

Hvem
Same Safdari, skredder.

Hva
Eier og driver av Venus Systue.

– Armene er slitt.

Skredder Same Safdari (50) holder fram et avlangt tøystykke, blått og hullete, og konstaterer at det har utspilt sin funksjon.

Han setter seg ned ved en tungvekter av en industriell symaskin med et identisk tøystykke han har tryllet fram og legger det mot den tynne boblejakka han skal reparere. Same justerer stoffene tålmodig før han lar nåla gå og dytter tøystykket kontrollert framover.

– Og så: bytte.

Venus Systue ligger åpen og lys mot verden i sitt hjørne av Manglerud Senter, et av kjøpesentrene OBOS eier. Her har Same drevet i 21 år nå, og han holder på fra ni om morgenen til ni om kvelden, og som han stolt påpeker:

– Jeg har aldri fått en reklamasjon.

Skredderyrket kunne lett framstått som loslitt i dag. Men, så har jo skreddere det med å fikse det slitte og gjøre det nytt igjen. I en tid hvor klesfjell dekker ørkenen i Chile, virker skredder som et av de mest framtidsrettede yrkene du kan velge.

Men ikke kall dette et comeback, all den tid fortellingen om Same er mer av «bli ved din lest»-sorten. Håndverket har stått sentralt i Sames liv helt siden han tråkket rundt i hjembyen Mazar-e Sharif som et lite barn.

Lærte av faren

Same er nemlig tredje generasjons skredder – et solid yrkesvalg i det nordlige Afghanistan hvor han vokste opp. Mor, far og bestefar hadde alle håndlag med nål og tråd, og etter hvert var det faren som lærte det videre til Same.

Han startet i det små. Sydde inn knapper og annet plukk, før han jobbet seg opp til å sy klær. De levde ikke i overflod, men hadde så de klarte seg. Systua var mer enn en arbeidsplass, det var der livet foregikk. Barna hjalp til nå og da, mens venner, storfamilie og kunder kom innom systua for å prate og drikke te.

– Alle var like. Du trengte ikke kjøpe noe, du jobbet for staten, betalte ikke lån og mat var nesten gratis. Det var det samme som kommunistmåten, sier han.

Men Afghanistan skulle bli et rastløst sted. Da Sovjetunionen invaderte landet ble afghanere kastet inn i en spiral av krig og urolighet de aldri helt skulle fri seg fra. Same fikk for alvor kjenne det på kroppen som 16-åring.

– Jeg gikk på noen soldater. Jeg har hatt kuler her og her...

Han peker rundt på kroppen. En mild og rolig fyr som egentlig ikke liker å utbrodere om dette noe særlig.

– ...og en kule i beinet.

Bildet viser et nærbilde av Sames hender som syr. — En stund var skredderyrket ansett som en litt gammelmodig Skomaker Andersen-greie. Nå er gjenbruk – og skreddere – noe av det mest moderne som finnes.

«En mann som syr!»

Det kom roligere år. Fra 1990 til 1992 drev han sin egen systue. Så kom Taliban til makten, og alt ble snudd på vranga.

– De tenkte på en helt annen måte. Man måtte bli med dem, være soldat og drepe folk – eller komme seg ut.

Han kjenner seg igjen i bildene som gikk verden over da Taliban gjenvant makten i fjor. Både panikken og desperasjonen til folkene som klamret seg til flykropper som forsøker å ta av.

– Vi hadde det på samme måte.

Å bli med i Taliban var aldri noe alternativ for Same. Snart satt han i en robåt på vannet som skilte det nordlige Afghanistan fra Usbekistan. Under dekke av nattemørket ble han fraktet over til nabolandet. Uten pass eller visum i bagasjen, men med ferdighetene faren hadde lært ham.

Han snakket litt usbekisk, klarte å finne en afghaner som drev en stor bedrift og begynte som skredder der. Da støtte Same på litt andre kjønnsroller enn han var vant med – her var det damer som skulle sy, ikke menn.

– Det var litt gøy, alle kom og så på meg. De sa «se, en mann som syr!»

Dette ble starten på en slags rutine. Same tok en skredderjobb, tjente litt, sparte litt og dro til neste sted. Fra Usbekistan var det først en firedagers togtur til en venn i Moskva og en ny skredderjobb. Så var det Hviterussland, deretter Polen og så Tyskland, hvor søsteren bor.

Der hjalp en tysk dame ham med å få jobb på et teater i Wiesbaden, hvor han sydde kostymer i årene fram til årtusenskiftet. Og så ankom han Norge. Først Stryn, men det var litt lite for Same.

Så fant han veien til Manglerud Senter. En kompis fra Iran hjalp ham å leie lokale, og nå er han nesten mer her enn hjemme på Hellerud.

Se hvilke butikker og tjenester du ellers finner på Manglerud Senter

Får kunder langveisfra

Klokka ti begynner senteret for alvor å våkne til liv rundt ham. En motorisert gitterport rumler. Frisørsalongen er Sames nærmeste nabo, og når hun som åpner ser Same ved symaskinen hilser de.

– Går det bra, spør hun.

– Ja, og med deg?

– Veldig.

Stadig vekk er det noen som stikker snuten innom bare for å si hallo, høre hvordan det står til. På rolige dager kan han by på te.

– Jeg elsker Manglerud, har aldri møtt et dårlig menneske her. Det er så hyggelige folk, og jeg kjenner så mange her.

Det er også her han har tatt til seg språket.

– Jeg har aldri gått på kurs, men lærer av kundene.

Det er minimalt med annonsering. I stedet er det kundene som tipser hverandre og blir flere og flere, år for år. «Bare dra til Manglerud, der er det en flink skredder». Noen kommer fra nærmiljøet, men også Moss, Vestby, Tønsberg – ja, til og med Stavanger.

På et stativ henger en brudekjole med åtte lag, alle lagt opp for seg. På et annet stativ henger Nike-jakken med ny glidelås, umulig å skille fra da den var ny. Ellers: Formsydde puter til en fritidsbåt og en skeivsydd gardin tilpasset et hjem med skråtak.

– Denne får du ikke på Kid!

Og langs veggen henger hans egne nord-afghanske klesmerke Laman på et annet stativ, med intrikate mønstre og rike farger.

Nærbilde av en symaskin hos Venus Systue. — Same benytter seg lite av annonsering, likevel er det jevn fart i symaskinen; fornøyde kunder har gjort at nye kunder har kommet til – også langveisfra.

– Man lever og er glad

Han er ikke alene i butikken – kona Najiba Safdari (41) kom hit i 2005. Fedrene deres var venner og hadde pekt dem ut for hverandre.

– Slik er kulturen vår, sier Same.

– Vi prata på telefonen, ble enige og så gifta vi oss.

Nå veksler Najiba mellom å jobbe her og ta seg av parets tre barn – to jenter og en gutt. Barna er mellom 10 og 14 år og går på håndball og fotball. Iblant spør de henne hvilket flagg Afghanistan har nå – de får opp så mange forskjellige varianter på YouTube om dagen.

Uroen er tilbake der nede. Som Same er også Najiba vokst opp med krig. Sovjetunionen invaderte da hun gikk i første klasse, og noen dager måtte foreldrene vente sju-åtte timer på at det skulle være trygt nok ute til å hente henne på skolen.

– Vi gikk på skolen i en uke, så var den stengt i tre uker. En gang forsvant strømmen i seks måneder.

Over tid gjorde det noe med innstillingen til livet.

– Afghanske folk tenker ikke så mye på i går eller i morgen. Man lever og er glad. I dag.

Det er nesten et tiår siden sist hun besøkte Afghanistan, men hun følger ennå nøye med på stedet hvor hun vokste opp. Da hun var der sist var det mer ro. Det var liv i gatene, åpne butikker hvor også damer fikk jobbe. Nå er Taliban tilbake, og når Najiba ringer slekt og venner hører hun om et liv som har endret seg drastisk.

– Nå sier folk at det ikke er liv der lenger, sier hun.

– De sitter bare hjemme, spiser og sover, spiser og sover. De er redde for å dra ut, fordi om du ser på Taliban krangler de med en gang. «Hvorfor ser du på meg? Hva vil du?» Og så slår de.

Jogger hver kveld

Det er langt unna hverdagen hun deler med Same, hvor de møter kunder i butikken og legger ut på lange joggeturer sammen om kvelden. De løper gjerne en mil sammen rundt Østensjøvannet eller Lutvann, langs sidene av Alnabru eller en svingom rundt Helsfyr. Ekebergparken er veldig fin på søndager med barna.

Blir det skreddere av dem også? Same tror ikke det. Ungene liker det ikke, sier han, det er ingen interesse.

– Men det er bedre at de går skole og går videre. Alt er mulig her. Vi hadde det ikke sånn, men her skal barna få bestemme hva de vil og få lov til å gjøre det.

Selv ser han ikke for seg noe annet liv enn skredderyrket, fra ni til ni, inne blant tråder, tekstiler og summingen fra senteret.

– Jeg har ingen andre planer når jeg blir gammel, annet enn at barna skal gå riktig vei. Jeg er jo ferdig med livet, ikke sant?

– Det er vel litt drastisk?

– Jeg er 50 år gammel. I Afghanistan er jeg pensjonist, det er derfor jeg sa jeg er ferdig, men jeg jobber så lenge jeg klarer.

Han smiler, idet nok en dag i Venus Systue skal ta til. Det er blitt en livsstil.

– Jeg klarer meg uten mat, men ikke uten jobb.

Bli bedre kjent med Manglerud Senter