Det gode familielivet i byen
Venner i oppgangen, kort vei til det meste og et rikt serverings- og kulturtilbud. Familielivet i byen har sine fordeler, mener Kristin Sköld.
Jeg elsker å bo i byen.
Fra den felles takterrassen i blokka skuer Kristin Sköld utover bydelen Vollebekk i Oslo, mens ungene løper rundt og leker i det klare høstværet.
På gata nedenfor glir folk og biler forbi i en jevn strøm, og et steinkast unna ruller T-banen mot sentrum. Blant alle mulige ting å ta seg til i Oslo, er det mest av alt de levende gatene Kristin setter pris på.
– Det er alltid folk som er på vei et sted for å gjøre noe, til alle døgnets tider. Det finnes en trygghetsfølelse i det. Du blir aldri helt alene, sier hun.
Uaktuelt å forlate byen
At Kristin føler det slik, er ingen selvfølge. Mange som bor i Oslo har nok sett at venner og bekjente flytter ut av byen når barna nærmer seg skolealder.
Det setter seg en idé om at en god oppvekst er noe som skjer der ute et sted – et roligere sted – i et hus eller i en ti kvadrat større leilighet i Lillestrøm.
Kan man virkelig ha et like godt familieliv i en Oslo-leilighet?
Kristin Sköld bor i en flunkende ny fireroms på Vollebekk med barna Vincent (9), Kaja (7) og Fred (5).
OBOS-blokkene i Vollebekk Torg har takterrasser, noe som gir ekstra god boltreplass for barna.
T-banen er bare en fem minutters trasketur unna. Den tar familien ned til Oslo sentrum på et kvarter.
Kristin er selv godt kjent med livet på mindre steder. Hjemplassen Falun i Sverige teller i underkant av 40 000 innbyggere, og da hun først flyttet til Norge var det til Fredrikstad.
I 2008 fant hun veien til Oslo, og i 2015 slo hun og eksen seg ned på Sofienberg på Grünerløkka. De fikk tre barn og trivdes godt i bydelen, men da barna nærmet seg skolealder og behøvde mer plass ble det for dyrt å bli i området.
– Det var sånn, «ok, hvor skal vi flytte»? Mange av de vi kjente dro lengre og lengre bort. Først var det Oppsal, så var det Kolbotn, men vi ville ikke så langt ut at det føltes som om vi forlot byen.
Nye, familievennlige nabolag
Flere nye og familievennlige boligprosjekter har poppet opp i Oslo de siste årene. De kjennetegnes av trygge nabolag med gode uteområder, kort vei til sentrum og leiligheter som er store nok for familier å bo i. Noen av disse ligger på Frysja, Vollebekk, Ulven og Løren.
Valget for familien til Kristin falt på Vollebekk.
– Det føles som om folk kommer hit for å bli boende. Det er få utskiftninger her, forteller Kristin.
Etter at forholdet mellom henne og samboeren tok slutt, ønsket begge å bli boende i området. Nå bor de bare et steinkast unna hverandre, i hver sin OBOS-leilighet. Kristin kjøpte selv en nybygget fireroms på 84 kvadratmeter via OBOS Deleie, som gjorde det lettere å få råd til et hjem med romslig plass til de tre barna på én inntekt.
– Vi har god plass til å leke, sier Vincent fornøyd.
Kristin sier hun sparer mye på at oppvarmingen går over fellesutgiftene. – Jeg kjenner folk i hus som betaler 6000 i måneden om vinteren. Det er jo helt sykt.
Barna begynner så smått å sette sitt personlige preg på leiligheten.
«Går du til butikken?»
Det er bare et par måneder siden hun flyttet. Derfor er det fortsatt noen ting som ennå ikke er på plass – taklys, flere hyller, kjøkkenøy, spillkrok til guttene, skrivebord til datteren. Men hun har rukket å male veggene så det blir litt farge og liv. Hun har dessuten funnet gode måter å utnytte plassen, og ungene er blitt husvarme for lengst.
Vincent (9) viser fram en ledig flekk på gutterommet hvor de skal få sakkosekk og minstemann Fred (5) sin Pokémon-bamse med fotballdrakt. Kaja (7) liker å gjemme seg inni teltet som henger ned over senga for å rope 'bø!' så fort noen kommer inn døra.
– Jeg har dem bare halve tida, så jeg ønsker å tilby dem et sted hvor de kan ha med seg venner på besøk, noe de ofte gjør, forteller Kristin.
Til daglig er hun leder for kundeservice i Helly Hansen, og har kontor på Aker Brygge. Reiseveien tar bare 15 minutter med T-banen, og i lunsjen kan hun isbade og ta badstu før hun setter seg ved PC-en igjen.
Det er noe annet enn ute i småbyer og distrikter, hvor mange er helt avhengig av bilen.
– Det er et annet liv der ute. Når jeg er hjemme der moren min bor, spør folk «Går du til butikken?» Ja, det gjør jeg. Og jeg tar banen for å kjøpe noe på Finn, og så tar jeg banen hjem igjen. Jeg trenger jo ikke bil.
Alt man trenger – rett utenfor døra
Ruslende mellom blokkene i høstværet forteller Kristin gladelig om fordelene med bylivet.
Hun tror hun ville følt seg mer isolert på et mindre sted, spesielt i sin nye singeltilværelse. I byen har hun et stort nettverk. Mange av dem som bor her, er i samme situasjon som henne, og det finnes alltid noe å gjøre. Mye av det hun trenger, har hun rett utenfor døra.
Mens barna boltrer seg i stativene på Vollebekk Torg, peker hun bort på restauranten Midtpunktet rett ved.
– Der har de jättegod pizza, og du kan sitte her på sommeren mens barna springer rundt.
Hun snur seg og peker på et tomt næringslokale – snart kafé – og mot et annet lokale – snart vietnamesisk takeaway – og oppsummerer:
– Da har man, omtrent, alt man trenger.
Selv om Oslo er stort, ser hun det voksende lokalsamfunnet rundt seg anta mange av de samme kvalitetene som de mindre stedene hun har bodd tidligere i livet – ikke minst med tanke på barna.
De har nabovenner i oppgangen eller bestekompiser på andre siden av gata. Avstandene er små, og de kan være ute og leke på egenhånd.
Les også: I hjertet av Vollebekk
– Jeg sparer masse tid
Behovet for et hus ute i en forstad, har derfor aldri meldt seg for Kristin. Hun vokste opp i leilighet selv, og har aldri kjent noe slikt savn. Snarere tvert imot.
– Jeg har hverken tid, kunnskap eller ork til å male tak eller fikse i garasjen eller noe sånt, sier hun.
– Jeg ser bare fordeler med å bo i leilighet. Man må jo gjøre det så enkelt som mulig for seg selv. Jeg bor nær barnehage og skole, jeg har en dagligvarebutikk rett ved og kan fikse middag på 20 minutter – jeg sparer masse tid.
Kanskje fremfor noe er det likevel nærheten til bylivet hun kommer tilbake til. En konsert eller standupforestilling, eller møter med folk fra alle mulige steder.
I byen må man henge med – og da holder man seg på en måte ung.
Det var viktig for Kristin å bo et sted der barna kunne ha venner på besøk. Her har de kompiser i nabolaget og god plass til å boltre seg, både ute og inne.
