Bolighistorien – del 3 av 4: Frislipp og forvirring i boligmarkedet
«Ingenting er lenger som før! I hvert fall ikke på boligmarkedet.» Arbeiderbladet, 2. februar 1983
På 1980-tallet begynte en helt ny bydel å ta form i åssiden sør i Oslo, høyt og fritt og med utsikt over fjorden. Holmlia ble bygd ut med rekkehus og terrasseblokker, og naturen ble trukket inn mellom husene. Ambisjonene var skyhøye, og i 1987 fikk den nye drabantbyen besøk av kronprinsparet. Foto: Bjørn Aslaksen
Det norske samfunnet ble totalforandret i løpet av 1980-tallet. Og ett av stedene hvor forandringene kom tydeligst til syne og fikk størst konsekvenser, var på boligmarkedet. Det hele kan karakteriseres med to stikkord: frislipp og forvirring.
Boligsektoren slår sprekker
Siden andre verdenskrig hadde det fantes en regulert og subsidiert boligsektor. Her spilte boligsamvirket rollen som boligleverandør, i samarbeid med den statlige Husbanken og landets kommuner.
For boligkjøperne betydde det at en god bolig til en håndterbar pris var innen rekkevidde, riktignok etter noen år i kø. For boligsamvirket innebar rollen som boligpolitisk verktøy at det var risikofritt å drive boligbygging. For å si det enkelt; med penger fra staten, tomter fra kommunen og boligkjøpere fra lange lister, var det bare å bygge på.
Men på 1970-tallet vokste det frem en misnøye med dette systemet, først og fremst med pris- og omsetningsreguleringen. Nye OBOS-boliger ble solgt til selvkost, og det var ansiennitetsprinsippet som bestemte hvem som skulle få. For brukte boliger fantes det egne prosedyrer.
Disse ble «levert tilbake» til OBOS, mot en sum som tilsvarte det opprinnelige innskuddet, justert i henhold til en reguleringssats som var fastsatt av Prisdirektoratet. OBOS formidlet boligen videre, også det i henhold til ansiennitet og til en fastsatt pris.
I teorien var det et fint system, og hensikten var jo den aller beste: å holde boligprisene nede, slik at så mange som mulig kunne bli boligeiere. Likevel var det ting ved systemet som ble oppfattet som urettferdig. For eksempel at takstene på bruktboliger bevisst ble holdt lave, mens prisene på nye boliger steg i takt med byggekostnadene.
Den som ville bytte bolig opplevde å få uforholdsmessig lite igjen for sin gamle. Og det var mange som var på flyttefot på syttitallet, for velstanden steg og mange ønsket høyere boligstandard.
Ikke minst var det mange som ville flytte i enebolig. Og de møtte på en annen urettferdighet.
I 1969 var nemlig prisreguleringen på selveierboliger blitt opphevet inkludert de tusenvis av husbankfinansierte eneboligene som var blitt oppført etter krigen.
Disse boligene, som jo også var subsidierte, kunne nå selges fritt. Slik oppsto det to parallelle boligmarkeder – ett fritt og ett regulert. Og mellom de to: et økende prisgap.
Fikk du med deg denne? Bolighistorien – del 2 av 4: Byggingen av velferdsstaten
Kåre Willoch overtar som statsminister etter Gro Harlem Brundtland i 1981. Høyre-regjeringen gjennomførte store endringer i boligpolitikken. Blant annet ble prisreguleringen på bruktboliger i praksis avviklet. Foto: Erik Thorberg
Martin Mæland overtok som direktør i OBOS i 1983, på et tidspunkt hvor boligomsetningen var i ferd med å gå i stå. For OBOS var det en sjokkartet opplevelse å bli stående med usolgte boliger. Det hadde ikke skjedd siden 1930-tallet. Foto: Brynjulf Aartun
Ved inngangen til 1980-tallet var det krisestemning i boligsamvirket. Boligprisene eksploderte, og OBOS fryktet at det var slutt på den tiden da unge familier kunne få seg en god bolig til en håndterbar pris.
Holmlia ble til midt under de store turbulensene på 1980-tallet, og OBOS måtte jobbe hardt for å få solgt boligene her. Situasjonen var nærmest absurd. Få år tidligere ville det vært stor rift om boligene, og en rekkehusleilighet med fjordutsikt hadde krevd lang ansiennitet.
Ansiennitetsprinsippet og forkjøpsretten i boligsamvirket skapte også misnøye, særlig i Oslo, hvor OBOS-borettslag utgjorde en stor del av boligmassen, og hvor boligmangelen var størst og boligkøene lengst.
Tjue års OBOS-medlemskap måtte gjerne til for å få en god familiebolig, og dermed gikk de fleste av boligene til de som kunne fremvise en medlemsbok av fin gammel årgang. Innflyttere og unge nyinnmeldte, som ofte var de som trengte bolig aller mest, opplevde at de ble stående fast bakerst i køen.
Og så var det det med penger under bordet. Det var et rent Oslo-fenomen, men det fikk stor oppmerksomhet. I Oslo fantes det borettslag som ikke var tilknyttet boligsamvirket, altså ikke bygd av OBOS eller USBL. Boligene her var også underlagt prisregulering, men det fantes ingen administrasjon som kunne kontrollere omsetningen.
Dermed oppsto det et svartebørsaktig marked for disse boligene. Det var ikke mulig i boligsamvirket, hvor det var boligbyggelaget som omsatte boligene; selger og kjøper møttes aldri. Men også i OBOS fantes det et smutthull, for det var nemlig lov å bytte boliger. Sinnrike byttetransaksjoner forekom, og bidro nok også til å undergrave legitimiteten til prisreguleringen.
Høyrebølgen
Høyre seilte opp på denne bølgen av misnøye, og det var blant annet løftet om en ny boligpolitikk som gjorde at Kåre Willoch vant valget i 1981. Det blir likevel feil å gi Willoch hele skylda eller æren – alt ettersom – for å ha avviklet den regulerte boligsektoren.
Endringene begynte før Høyre dannet regjering, og fortsatte etter at Høyre var ute av regjeringskontorene. Men noen avgjørende boligpolitiske grep ble definitivt tatt i Willochs regjeringstid, og ett av dem ble satt i verk 1. september 1982.
Da ble prisreguleringen på aksjeleiligheter og boliger i frittstående borettslag opphevet, og takstene på borettslagsboliger i boligsamvirket ble skrudd så kraftig opp at prisreguleringen i praksis ble satt ut av spill. Datoen er blitt stående som et veiskille i bolighistorien.
I Aftenposten var man fornøyd:
«Borettslagsbeboere har lenge opplevet en urettferdig forskjellsbehandling», skrev Høyre-avisen. Og fortsatte: «De nye takstene representerer en gledelig oppjustering for boligfolket».
Bekymring i boligsamvirket
Men ikke alle jublet over de nye tonene i boligpolitikken. I OBOS og resten av boligsamvirket hadde man lenge vært bekymret, særlig over prisen på nye boliger. Ved inngang til 1980-tallet nærmest eksploderte byggekostnadene, men uten at Husbanken ble tilgodesett med mer penger.
Husbanklånet dekket en stadig mindre del av byggekostnadene, og resultatet var en voldsom økning i innskuddene, det vil si den egenkapitalen som boligkjøperne selv måtte skaffe til veie.
«Vi er alvorlig bekymret for utviklingen på boligmarkedet. Eksempler viser at det ikke er økonomisk mulig for familier i etableringsfasen å flytte inn i nye borettslag», uttalte OBOS-direktør Ivar Mathiesen til Arbeiderbladet i september 1980.
På det tidspunktet var kredittmarkedet fortsatt regulert, slik at også de private bankene hadde strenge utlånsgrenser, og for en vanlig lønnsmottaker var det ofte umulig å få lån til innskudd for en borettslagsbolig. Dermed gikk boligsalget i stå, og OBOS opplevde det som i flere tiår hadde vært utenkelig, nemlig at ferdige boliger ble stående tomme.
«Boligsamvirket må endre tilvante arbeidsformer og gå nye veier i sin virksomhet», skrev OBOS-bladet i 1983. Boligsektoren var blitt fullstendig snudd på hodet i løpet av noen år, og det er ikke rart at både boligbyggere og boligkjøpere opplevde situasjonen som forvirrende. Nå var det slutt på at boligkjøperne sto pent i kø og ventet på å bli tildelt en bolig. OBOS sendte medarbeiderne på smilekurs – og åpnet en egen salgsavdeling. Foto: OBOS
I denne nye virkeligheten fungerte ikke lenger de omstendelige køsystemene til OBOS, og i løpet av kort tid ble hele boligomsetningen lagt om. OBOS måtte kort sagt gå fra å være en køordner til å bli en boligselger.
De nye salgsfremstøtene med annonser og prospekter og en egen salgsavdeling med serviceinnstilte medarbeidere ble lagt merke til.
«Ingenting er lenger som før! Særlig ikke på boligmarkedet. Det har OBOS tatt konsekvensen av. Fra mandag er det leiligheter å få over disk. På Holmlia er det ledige boliger som står ferdig og venter på den som har penger», skrev Arbeiderbladet i februar 1983.
Fra kjøpefest til krakk og krise
Inngangen til 1980-tallet var preget av galopperende byggekostnader, høye nyboligpriser, stigende bruktboligpriser, bråstopp i boligomsetningen – og en god porsjon forvirring blant både boligkjøpere, boligselgere og boligbyggere. Usikkerheten var forståelig, for hele boligsektoren ble endevendt.
Husbanken skulle ikke lenger finansiere boliger for «vanlige folk», og ble i stedet et sosialpolitisk verktøy rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet. Den ordinære boligfinansieringen skulle det private kredittvesenet ta seg av. I Oslo la kommunen om tomtepolitikken, og stilte ikke lenger tomter til disposisjon.
Heretter måtte OBOS kjøpe tomter til markedspris, på linje med andre boligbyggere.
Samtidig ble altså prisreguleringen på bruktboliger gradvis avviklet. Kort sagt: den regulerte boligsektoren forsvant, og ble erstattet av et boligmarked.
I 1984 ble også kredittmarkedet liberalisert. Bankene nærmest kastet lån etter folk, og dermed kom det fart i boligsalget. I ettertid fremstår midten av 1980-tallet som et spinnvilt intermesso med en feberhet økonomi, oppblåste finansformuer, magnumflasker med champagne, raske biler, høyt hår og hvite dresser – og dyre boliger. Forbruksveksten var enorm, og det var også gjeldsveksten.
Moroa varte ikke lenge. 19. oktober 1987 ble det krakk på børsen i New York. Dagen etter gikk vår hjemlige børs ned for telling. Krakket ble innledningen til en internasjonal økonomisk krise, som også rammet Norge. Oljeprisene falt, arbeidsledigheten steg, banker gikk overende – og boligmarkedet kollapset.
Det ble liggende nærmest i koma helt til et stykke inn på 1990-tallet. Og når pilene igjen begynte å peke oppover, kunne man nok en gang konstatere at ingenting var som før.
