Bolighistorien – del 2 av 4:
Byggingen av velferdsstaten

I 1946 startet oppbyggingen av en helt ny boligsektor. For første gang ble det mulig å gjennomføre en sosial boligbygging.

↑ Nedre Kalbakken borettslag i Oslo sto ferdig i 1954, og består av 37 småhus. Dette er typehus fra NBBLs arkitektkontor, tegnet av arkitekt Christian Doxrud. Typehusene ga ikke rom for arkitektoniske sprell, men representerer en nøktern, solid og harmonisk byggeskikk. Foto: Aage Storløkken

Det er to organisasjoner som feirer 75-årsjubileum i år, og som det er all grunn til å rope hurra for, nemlig Husbanken og NBBL, Norske Boligbyggelags Landsforbund. Begge ble bokstavelig talt avgjørende for byggingen av velferdsstaten.

Kapitalen

Den Norske Stats Husbank ble opprettet 1. mars 1946. Det er kanskje den viktigste enkelthendelsen i norsk bolighistorie noensinne. Helt siden boligsaken var blitt definert som et politisk spørsmål på begynnelsen av 1900-tallet, hadde fraværet av effektive finansieringsordninger gjort det vanskelig å få bygd gode og rimelige boliger for folk flest.

Uten subsidier hjalp det heller ikke å bygge kooperativt. OBOS ble stiftet i 1929, og introduserte riktignok en ny måte å organisere boligbyggingen på og en ny form for boligeie. Men gjennom hele 1930-tallet var likevel også OBOS-boliger for dyre for veldig mange. Særlig for de som hadde trengt dem aller mest. Slik var situasjonen frem til 1940, og under krigen var det full stopp i boligbyggingen.

Men så, når man omsider kunne begynne å bygge igjen, da grep man hele boligproblemet an på en helt ny måte. I 1945 ble det nedsatt en boligplankomité under ledelse av OBOS-sjef Jacob Christie Kielland, og det var denne komitéen som stablet Husbanken på beina i løpet av noen hektiske uker.

Husbanken opprettet

Behovet for en statlig boligfinansiering ble begrunnet med at «den økonomiske evne hos den betydeligste del av dem som trenger boliger, ikke vil være tilstrekkelig til å sikre en noenlunde forsvarlig boligstandard.» Husbanken ble dermed opprettet for å gjøre det «økonomisk mulig for det brede lag av folket å skaffe seg forsvarlige boligforhold.»

Dette med brede lag av befolkningen var viktig. Husbanken skulle ikke være noen fattigkasse, men statens verktøy for å øke boligproduksjonen og heve boligstandarden. I løpet av de ti første årene av etterkrigstiden finansierte Husbanken omkring 2/3 av alle nybygde boliger.

Les også: Bolighistorien – del 1 av 4: Boligsamvirket på begynnelsen →

Statsminister i borettslag! Einar Gerhardsen flyttet inn i statsfunksjonærenes eget boligselskap i 1949. Blokka på Tøyen var tegnet av Erling Viksjø. Foto: Aage Storløkken
Boligbygging var fortsatt et håndverk, og i de første etterkrigsårene var det arbeid til alle som kunne håndtere en murerskje eller en hammer. Men mangelen på byggematerialer – fra planker og spiker til takpapp og teglstein forsinket boligbyggingen og skapte frustrasjon. Foto: Arbeiderbladet
Industrireising og boligbygging gikk hånd i hånd i etterkrigstiden, og var en del av den samme historien. Mo i Rana er det perfekte eksempelet – her ble både A/S Norsk Jernverk og Mo og Omegn Boligbyggelag stiftet i 1946. Jernverket skapte befolkningsvekst, og boligbyggelaget bidro til å gi nykommerne tak over hodet. Foto: Mo Industripark AS

Boligsamvirket

Drøye tre måneder etter at Husbanken ble etablert, i juni 1946, ble Norske Boligbyggelags Landsforbund stiftet. Formålet var å bistå ved stiftelsen av lokale boligbyggelag, å drive opplysningsvirksomhet og å fremme boligbyggelagenes interesser.

Innen året var omme fantes det 54 boligbyggelag over hele landet – fra Kragerø i sør til Kirkenes i nord, Elverum i øst og Haugesund i vest. Det ble boligbyggelag i Bærum og i Lofoten, og selvfølgelig i de store byene Trondheim, Bergen og Stavanger.

Helt siden midten av 1930-tallet hadde man syslet med tanken om å bygge opp et landsdekkende boligsamvirke. Nå var det et faktum.

Ved tiårsjubileet i 1956 var antall boligbyggelag steget til 80. Boligsamvirket hadde på det tidspunkt over 80.000 medlemmer, og hadde bygd omkring 30.000 boliger. Styreformann i NBBL, Kåre Sjøholm, formulerte meningen med det hele slik:

«Å skaffe hus til alle husløse, å skaffe en fullt ut tilfredsstillende bolig til alle mennesker – en bolig som svarer til vår tidsalders materielle ressurser, tekniske utvikling og kulturelle standard og til en husleie som folk flest med en alminndelig arbeidsinntekt kan betale, var i korthet et grunnleggende mål.»

Å bygge en velferdsstat

I første nummer av tidsskriftet Bonytt i merkeåret 1946, var det statsminister Einar Gerhardsen som skrev lederartikkelen. Her plasserte han boligsaken der den hørte hjemme i samtiden, nemlig helt på toppen av den politiske dagsorden:

«Av alle oppgaver som må løses, vil jeg har bare nevne boligsaken. Men den er vel også den største, og på mange måter den som ligger hjertene nærmest. Og ingen oppgave er vel mer krevende enn denne, for de boligene vi bygger i dag vil komme til å danne rammen om nordmenns dagligliv i generasjoner.»

For å kunne løse denne oppgaven ble det etablert en subsidiert og regulert boligsektor med en klar fordeling av roller og ansvar: Husbanken finansierte boligbyggingen, kommunene skaffet tomter, og boligsamvirket bygde, fordelte og forvaltet boligene. Målet var å forsyne befolkningen med det man omtalte som boliger av en sosialt forsvarlig standard til en sosialt forsvarlig pris.

Definisjonen på sosialt forsvarlig pris var at en families bokostnader ikke skulle være så høye at de ble nødt til å fire på standarden på andre områder av livet. Dette ble konkretisert i følgende tommelfingerregel: Husholdningenes bokostnader skulle ikke overstige tjue prosent av en normal industriarbeiderlønn.

At de sterkt subsidierte boligene ikke skulle kunne omsettes fritt, var vel som en selvfølge å regne, og den nye boligsektoren var strengt regulert.

Husbankrenten ble holdt lav, tomtene var underlagt prisregulering, og boligbyggelagene fordelte boligene mellom sine medlemmer til selvkost og etter ansiennitetsprinsippet. Bruktboliger var prisregulerte og ble også fordelt etter ansiennitet. Folk sto kort sagt i kø for å få seg en bolig, ny eller brukt, og ofte i årevis.

Siden en god bolig var et knapphetsgode, fantes det også en romfordelingsnorm som sørget for at boligene ble distribuert etter behov. Slik var leiligheter med to eller flere soverom forbeholdt familier med barn, mens et par uten barn ikke kunne få mer enn en toroms.

Fram til 1959 fikk enslige mennesker ikke en gang en plass i køen, men var henvist til hybler og enkeltrom.

Fikk du med deg denne? 100 år med boligdrømmer →

Fra Ammerud i Oslo. Å skape gode rammer rundt folks hverdagsliv, og ikke minst rundt den oppvoksende slekt, var målet for etterkrigstidens boligpolitikk. Foto: OBOS
Boligsamvirket skal ha mye av æren for at også folk i byene ble boligeiere, og Husbanken gjorde det mulig å gjennomføre en sosial boligbygging. En sosialt forsvarlig standard til en sosialt forsvarlig pris var mottoet. Her fra Lambertseter. Foto: John Myhre
Etter to tiår hvor det meste hadde dreid seg om boligproduksjon og boligkostnader, seilte bomiljø for alvor opp på den boligpolitiske dagsorden mot slutten av 1960-tallet. På Haugenstua ble det utarbeidet en ambisiøs utomhusplan, med blant annet parsellhager. Foto: John Myhre

Eierlinja

Forestillingen om at nordmenn er et selveiende folk står sterkt. Den selveiende bonden er nærmest en mytisk skikkelse i norsk historie, og brukes ofte som et sannhetsvitne om at her i landet eier vi hjemmet vårt selv. Og det er ingen tvil om at eiendom har vært viktig. Ifølge grunnloven av 1814 måtte man ha eiendom for å få stemmerett.

Først i 1898 ble det allmenn stemmerett – for menn. Men den moderne eierlinja, det vil si målsettingen om at så mange som mulig skal kunne eie sin egen bolig – også de som bor i blokker og bygårder i byene – den er ikke naturgitt og ikke nedfelt i noen folkesjel. Den var et spørsmål om politikk og organisering av boligbyggingen.

Etterkrigstidens boligpolitiske apparat ble rigget for å gjøre folket til boligeiere. Eierlinja fikk en ideologisk og nærmest moralsk overbygning da finansminister Trygve Bratteli under en debatt i Stortinget i 1951 uttalte følgende:

«For meg er det et prinsipielt spørsmål og jeg vil gjøre det tindrende klart. I det moderne samfunn er det visse områder hvor det drives privat næringsdrift, og andre områder hvor det ikke lenger drives privat næringsdrift, eller hvor den er under avvikling, og jeg for mitt vedkommende godtar det ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem.»

Dette er blitt stående som eierlinjas programerklæring. Og gjennom Husbanken og boligsamvirket ble eierlinja omsatt i praksis.

Tre rom og kjøkken

Å heve boligstandarden var en av målsettingene ved den ambisiøse boligpolitikken. Det fantes en sterk bevissthet omkring det som statsministeren hadde satt ord på i Bonytt i 1946, nemlig at de de nye boligene skulle danne rammen rundt folks hverdagsliv.

Ergo måtte de være gode og hensiktsmessige, og samme år ble det introdusert en ny leilighetstype. Den hadde tre rom og kjøkken, bad og wc, og representerte en langt høyere bokvalitet enn folk hadde vært vant til. I Husbankens regelverk fra 1946 het det at kjøkkenet skulle være minst åtte kvadratmeter, og stua minst 16.

Foreldresoverommet måtte ha plass til både ekteseng og en liten barneseng, og kunne ikke være mindre enn ti kvadratmeter. På barnerommet måtte det være plass til to senger, og disse måtte stå langs en vegg og ikke under et vindu. Generelt anbefalte husbanken at man valgte en planløsning med:

«Enkle, gode rom uten unødige kroker og vinkler som minsker møbleringsmulighetene og gjør renholdet tungvint.»

Husbanken tillot ingen ekstravaganser, og satte foten ned ved varmekabler og parkett. Men først og fremst bidro statsbanken til å heve boligstandarden for folk flest. Og med sine små og store boligbyggelag over hele landet sørget boligsamvirket for å gjennomføre etterkrigstidens ambisiøse sosiale boligprogram.

På den måten kom Husbanken og NBBL til å inngå i det store politiske prosjektet som vi kan kalle byggingen av velferdsstaten.