– Ja, vi duger!
Vi har lange tradisjoner for dugnad her i landet. Noen vil kalle det en del av vår identitet. Andre vil helst bli i sofaen.
Dugnad på Haugenstua i 1992, og en ny generasjon er i sving. Det er sånn tradisjoner oppstår, og dugnadstradisjonen er en av våre eldste.
Det hevdes gjerne at vi er verdensmestre på dugnad her i landet, og at vi nærmest har en slags opphavs- og enerett på fenomenet. Det er en overdrivelse. De driver med sånt i andre land også.
Dugnad er noe vi har holdt på med i minst tusen år, og mens samfunnet har gjennomgått enorme forandringer på den tiden, er prinsippene bak dugnaden uforandret. I boka «Den norske dugnaden», som merkelig nok er den eneste som finnes om temaet, definerer sosiologen Håkon Lorentzen og journalisten Line Dugstad dugnad som når flere går sammen om å gjøre et arbeid samtidig. Arbeidet er ubetalt og avgrenset i tid – og krones gjerne med sosialt samvær og noe godt å spise.
Det en grunn til at dugnad er blitt kåret til Norges nasjonalord. Dugnad er nemlig en av våre eldste tradisjoner.
Opphav fra bondesamfunnet
Dugnaden oppsto i det gamle bondesamfunnet. Det var en arbeidsmåte man grep til når for eksempel en låve skulle reises, et skip trekkes på land eller det skulle stelles i stand til bryllup. Et borettslag har ikke mye til felles med middelalderens bygdesamfunn, men likevel ser denne førmoderne arbeidsmåten ut til å passe ekstra godt her. Det er fristende å forklare det med borettslagets kollektive natur, men egentlig startet det som en dyd av nødvendighet.
Under bolignøden etter andre verdenskrig var det verken tid eller penger til å opparbeide uteområdene i de nye boligstrøkene. Det var her, i gjørma mellom blokkene på steder som Etterstad, Keyserløkka og Lambertseter, at den moderne borettslagsdugnaden oppsto. Gressplener, blomsterbed og lekeplasser ble anlagt i fellesskap på fritiden. Og som ellers i samfunnet på 1950-tallet, var oppgavene strengt kjønnsdelt: mennene håndterte spader og spett, kvinnene sørget for kaffe og vafler.
Dugnad handlet først og fremst om å få jobben gjort, men den fikk også en funksjon utover det. Samarbeidet skapte fellesskap helt av seg selv.
Aksjonsdugnad på Rodeløkka i 1973. Mange hus i de gamle trehusstrøkene i Oslo ble reddet fra riving av ildsjeler som tok malerkosten i egne hender og satte husene i stand. Foto: Arbeidsbevegelsens arkiv og bibliotek
«Det er dugnad til 17. mai og alle har vært ute med raker og spader og samla papir og skrot. Kjellergangen og tilfluktsrommet er rydda, gamle juletrær er kasta på bålet og asfalten er spylt så den glinser som et svart lakkbelte i sola.»
Busker, trær og blomster – uteområdene i borettslagene ble ofte opparbeidet på dugnad. Her fra Manglerud.
Få jobben gjort
I boligsamvirket heiet man litt ekstra på dugnaden. Håpet var at det kollektive arbeidet skulle bidra til å skape en kooperativ eiermentalitet og til å vekke ansvars- og eiendomsfølelsen hos andelseierne i borettslagene.
1950-tallet er nærmest blitt mytisk i borettslagssammenheng, og dugnaden er en del av bildet. Men det var nok grenser for hvor sterk dugnadsånden var den gangen også. I 1954 foretok Arbeiderbladet en reportasjerunde i byens nye boligstrøk, og mens de fleste borettslagene skrøt av hva de fikk til i fellesskap, var det også noen som var gått lei allerede.
«Vi går inn for å avskaffe dugnaden», uttalte formannen i Storo borettslag. En dyktig vaktmester kunne gjøre jobben bedre og mer effektivt, mente han, og dugnad skapte dårlig stemning mellom beboerne. Ikke alle hadde mulighet og overskudd til å bli med på dugnad: «Det er ikke moro å ligge rett ut på divanen, mens en vet at naboen spar og svetter». Nei, det er ikke det. Og der satte styreformannen på Storo fingeren på noe helt vesentlig ved dugnaden som fenomen. Nemlig at den er frivillig. I hvert fall i prinsippet.
Å bygge hus på dugnad er en tusen år gammel tradisjon som fikk et ekstra oppsving rett etter andre verdenskrig. Her blir rekkehusene i Soltoppen borettslag på Lambertseter reist av andelseierne i fellesskap i 1950.
Frivillig tvang
Helt siden middelalderen har dugnad skilt seg fra annet arbeid gjennom sin status som frivillig og ulønnet. Og like lenge har fraværet av tvang blitt veid opp av en sosial og moralsk forpliktelse til å delta. Det er det som gjør det så effektivt å kalle inn til dugnad, nesten på grensen til det manipulerende. Og denne egenskapen ligger faktisk i selve ordet. På norrønt betyr ordet dugnad to ting; hjelp og dyd, altså gode egenskaper hos et menneske.
«Her ser vi dugnadens doble karakter; som praktisk hjelp og uttrykk for personlig moral», skriver Lorentzen og Dugstad. Når man kaller inn til dugnad, enten det er et borettslag som skal rydde uteområdene til 17. mai eller et idrettslag som skal arrangere loppemarked, så ber man om en praktisk innsats og appellerer til det beste i oss. Dugnad har rett og slett en veldig god klang, og derfor føles det ikke bra å bli værende hjemme på sofaen. Motsatsen til dugnad er pliktarbeid. I praksis er ikke alltid forskjellen så stor. Det høres bare helt, helt annerledes ut.
Å arbeide sammen
Dugnad er en eldgammel form for delingsøkonomi som er tuftet på gjensidighet innenfor et fellesskap: Fra bygda i middelalderen til korpset, idrettslaget eller borettslaget i dag. Det er nok den særegne blandingen av økonomi og idealisme som har gjort at tradisjonen har holdt seg levende, og at det fortsatt funker å kalle inn til dugnad.
Rettsdokumenter fra middelalderen viser at dugnader fort kunne utarte til rene drikkegilder med slåssing og knivstikking og til og med drap som resultat. Fred og fordragelighet ser derimot ut til å herske på denne dugnaden i Slåttvangen borettslag i 1981.
