Luftig i Lier
I landlige omgivelser har Vilde Hagelund og Eirik Lier satt sin signatur på et Block Watne-hus fra 60-tallet.
- Tekst Linn Carin Dirdal
- Foto Pernille Münster
- Styling Kathrine Hovind
Det var ikke huset i seg selv som fikk Vilde Hagelund og Eirik Lier til å bytte ut leilighet i Oslo med enebolig i Lier. Vilde er produktdesigner, hun har vunnet flere priser og utmerkelser for sine møbler og arbeider i tre, hun er opptatt av særpreg – et standardisert Block Watne-hus var ikke akkurat det hun hadde drømt om. Men tomten var perfekt. I en endevei, omringet av natur, og med toget til Oslo kun 10 minutter unna.
– Når jeg går inn i et rom ser jeg fort for meg hvordan ting kan bli, men det gjorde jeg ikke her. Det var lavt under taket, arkitekturen var ikke særlig spennende, det var ingenting punchy med huset. Men vi visste at vi ville prøve oss på et hus i Lier på et tidspunkt, vi er begge derfra. Så vi slo til. Nå synes jeg jo vi har fått til noe!
Et godt utgangspunkt
Eneboligen fra 60-tallet er på 240 kvadratmeter fordelt over to etasjer. Den var solid og godt ivaretatt, men brystninger, doble lister og andre tilførte detaljer brøt tydelig med husets opprinnelse. Da Vilde og Eirik ga seg i kast med totalrenoveringen for to år siden prøvde de å lytte til huset og lete fram enkelheten.
– Det er mange som tror at fordi jeg driver med det jeg gjør så er det jeg som har bestemt hvordan ting skal være. Men Eirik, som er politi, var klar for å lære om oppussing, og han har definitivt mange meninger og visjoner. Vi har gjort alt vi kan gjøre selv, med god hjelp fra broren til Eirik. Han er tømrer og bor fem minutter unna. Vi hadde ikke fått til dette uten ham.
Les også: Slik ble ferdighusene fra OBOS Block Watne en sentral del av norsk bolighistorie →
Helhet uten baktanke
Den bærende takkonstruksjonen gjorde at de kunne rive flere vegger for å gjøre planløsningen luftigere. De fjernet og åpnet flere dører, etterisolerte alle vegger og trakk om det elektriske.
Kjøkken og spisestue ble til et åpent allrom, to bad ble slått sammen, og et soverom ble gjort om til walk in-garderobe.
De satte også inn nye vinduer, med den store, fotside vindusflaten ved spisebordet som selve kronjuvelen.
– Det var opprinnelig to små vinduer som vi erstattet med et stort vindu. Vi har ikke innsyn, og vinduet gir nærutsikt til berget og treet utenfor. Det er superhyggelig, jeg er veldig glad for at vi tok det grepet.
Les også: Kjøpte drømmehuset fra OBOS Block Watne med forkjøpsrett →
I underetasjen har Vilde studioet sitt, mens Eirik har fått et eget rom til sin store lidenskap – Lego.
– Eirik er legofreak! Og sånn kan man jo ta seg frihet til når man har plassen til det, det er jo bare oss og Lillebjørn, hunden vår. Studioet mitt er like stort som både kjøkkenet og stuen oppe.
Foreldrene til Vilde nedskalerte fra enebolig til leilighet på akkurat samme tidspunkt som Vilde og Eirik gjorde det omvendte, så de har arvet mange av møblene Vilde vokste opp med.
For å fylle opp huset har noen av hennes egen møbler også fått plass, selv om hun har et litt ambivalent forhold til å omgi seg med ting hun selv har designet.
– Jeg er ofte veldig kritisk til egne ting, så det kan bli litt forstyrrende. Men det har blitt litt nå, for å fylle opp. Det er mange som sier at alt flyter så godt i interiøret vårt, men ingenting her er planlagt.
– Det eneste vi har vært opptatt av er å ha et nøytralt bakteppe for å kunne fylle på med møbler og kunst som vi liker. Huset er en blanding av arvegods, gode kjøp og enkeltting vi har forelsket oss i. På en eller annen måte passer det sammen.
Harmoniske tretoner
Veggene er hvite for å gi plass til farger og nyanser i kunst, møbler og alle de ulike sortene av treverk som finnes i hjemmet. Her er valnøtt, eik og kirsebær blandet sammen i en eklektisk miks.
Sofabordet har Vilde laget av en gren fra et digert redwood-tre fra hagen til foreldrene, et av få eksemplarer i Norge.
– Gulvet er også i tre, vi prioriterte en god parkett hvor vi kunne kjenne treverket. Jeg husker den dagen vi var ferdige med å legge den og måtte ta av oss Birkenstock-ene når vi gikk inn. Det var så deilig å tusle rundt inne uten sko! Da skjønner man at man har bodd lenge i et oppussingsprosjekt.