Forvandlet bakgården etter seier i konkurranse
Det var søknaden til styrelederen i Damstredet 4 Borettslag juryen falt for. Nå har de oppgradert uteplassen til en verdi av 100.000 kroner. Dette er resultatet.
– Jeg har lenge drømt om å få utnyttet denne kroken.
En varm junidag står styreleder Hanna Mari Hauan ved en av borettslagets ferske blomsterkasser, plassert langs en vegg som til nå har stått helt ubrukt.
Her har hun god kontroll på solstrålenes vandring gjennom bakgården, og peker opp over et av hushjørnene.
– Straks kommer sola over taket der, og da står den rett på her.
Blokka fra 1800-tallet ligger i toppen av Damstredet, en brosteinsbelagt bakke i Oslo hvor blå skilter sitter klistret til de verneverdige trehusene som dominerer nabolaget.
Da OBOS Eiendomsforvaltning og LOG lyste ut konkurransen om 100.000 kroner til fornying av uterom, var det Hannas søknad som stakk av med seieren blant 251 innsendte forslag. Derav alle nyvinningene i bakgården.
Inntil en tidligere ubrukt vegg står en plassbygd plantekasse i galvanisert stål, med det ene hjørnet perfekt vinklet mot en skrå vegg. Hanna har plantet solhatter her, en staude der, en sommerfuglbusk og hjemmedyrkede planter i fleng.
– Ut i august tror jeg det bugner, sier Arild Sørlie fra selskapet LOG.
Han har både sittet i juryen og levert de ferdige løsningene.
– Vi falt for bildene som var tatt her, og at Hanna hadde beskrevet veldig tydelig hva hun ville.
Nytt liv i bakgården
Det var mye uutnyttet rom i borettslaget Hanna ønsket å bruke. Mens det er blomster i de tre kassene i den åpne bakgården, valgt ut etter hvor mye sol de får, er det grønnsaker, rotfrukter og urter på baksiden.
Matplantekassene står i en smal inngjerdet bakgård som var lite brukt før opprustingen, en asfaltert stripe med tørkestativer i metall.
– Jeg ville hakke opp asfalten og lage potetåker her. Eller noe annet. Bare gjøre noe.
Asfalten har bestått, men alt som er igjen av tørkestativene er små metallringer i bakken, bortsett fra det lengst borte ved Hannas bikuber.
– Der turte vi ikke kappe. Men de er veldig, veldig snille bier som gjør jobben sin, sier hun.
Arilds far fikk 40 bistikk en gang, så han kjenner på en iboende skepsis når han ser på de små vesenene som summer og surrer rundt.
– Hadde jeg vært smågutt hadde jeg ikke turt å stå her.
Vanner seg selv
Plantekassene Arild har levert er en smart løsning som i stor grad tar seg av vanningen på egen hånd. Fra kassen stikker det opp påfyllingsrør til selvvanningstanken, som befinner seg under plantejorda.
– Vanner du ovenfra fordunster det veldig mye, og du treffer kanskje ikke røttene. Her trekkes i stedet vannet oppover, slik at plantene får vann under røttene. De trekker etter behov, og du halverer vannforbruket.
Det kommer godt med i solsteiken. Det er vanningsforbud i byen, bortsett fra med kanne. Selve jorda i kassene er på sin side en type kalt Norgesjord.
– Det er kompost, sand og Leca som skal være en god, fin jord.
– Torvfri, kommer det ettertrykkelig fra Hanna på sidelinjen, som sier hun ikke vil ruinere norsk natur.
Hanna er over middels opptatt av det grønne i omgivelsene, og har ingenting imot å være primus motor for plantelivet i borettslaget, som totalt teller 17 leiligheter.
– Dette er terapi for meg. Hver kveld går jeg ut og napper litt her og graver litt der. Det er bare kos. Alt som er jobb-jobb har alle hjulpet masse til med. Noen var ute i går og feide, og en annen har pyntet med puter.
Fikk levert fire og et halvt tonn jord
Styremedlem Gro Schaathun er en av dem som setter pris på å ha et trivelig sosialt samlingssted for borettslaget, og hjelper gjerne til med det hun blir bedt om.
– Vi er et borettslag hvor alle tar litt ansvar, men det er bra at Hanna tar spesielt ansvar, ellers blir det lett pulverisering. Det blir veldig fin driv i det når hun sier hva som bør gjøres.
Da LOG leverte kassene, samt benker og bord i accoya-tre, ble strømmen av jekketraller, paller og bærere fulgt av flittige beboere som bar noen tonn plantejord i små bøtter i timevis for å fylle kassene.
– Vi var litt matte da det kom fire og et halvt tonn jord. Men det gikk så det sa svusj, altså, sier Gro.
Framover skal det spire og gro i Damstredet, uten at Hanna og de andre beboerne sier seg ferdige av den grunn. Kanskje står det kasser på bakken, men solveggen har stadig plass i høyden.
Kanskje man kunne satt opp noen takrenner og hengt planter fra dem, undrer Hanna.
– Vi har liksom en liten fantasi om en jordbærvegg.
