Den tanken opptok mange arkitekter på 1970-tallet. De så tilbake to tiår med storstilt boligbygging og en enorm heving av boligstandarden. Men selv om de så mye fint, så var de ikke helt fornøyd. For passet egentlig alle de nye boligene til de som skulle bo der?
Blant kritikerne var arkitekt Thorbjørn Rodahl, og han var ikke nådig når det gjaldt etterkrigstidens boliger. De var bygd for «mannen på 30–40 år med pen kone og to barn i en koselig familiesituasjon», hevdet han i et intervju i 1970. Boligbyggerne sto i fare for å bli autoritære og reaksjonære, fortsatte han, med mindre de begynte å bygge mer «menneskevennlige» boliger. Rodahl uttalte seg som formann i det nyoppnevnte Opplysningsrådet for fleksible boliger.
Opplysningsrådet skulle bidra til å utvikle boligtyper som kunne tilpasses forskjellige behov, livsstiler og livsfaser. Ungdommer, enslige, eldre og familier som ønsket å bo flere generasjoner sammen – det var mange som ikke fikk sine boligbehov dekket, ifølge rådet. Rådet så for seg en fremtid der husene tilpasset seg menneskene, og ikke omvendt, og ville ha boliger som kunne vokse og krympe og omformes i takt med det mangfoldige livet som skulle utspille seg inni dem.
