Gratis glattis
Ikke før har man lært seg å gå, så skal man lære og stå på skøyter også? Skøyteskolen på Vålerenga gir barna muligheten.
- Tekst: Martin Bergersen
- Foto: Hampus Lundgren
– Jeg har hatt unger på skøyteskole med bleie og smokk.
I sin tid som skøytetrener har Rune Ilseng i VIF Hockey definitivt vært med på én og annen fra-Bambi-til-Trampe-transformasjon. Tirsdager er skøyteskoledager på Jordal Amfi, og ute på isen strekker han armene langt ut til siden mens han bjeffer som en drillinstruktør:
– Henda i været! Henda ut! Henda ned! Opp på knærne! Reise oss! Hoppe litt!
Foran ham har et tredvetalls fem- og seksåringer kommet seg opp på skøytene så lett som bare det og gjør små sprett på isen. Formen til Rune er ikke på topp i dag. En lei hoste henger igjen fra en forkjølelse.
Likevel stiller han opp og dirigerer flokken med barn som han har gjort de siste ti årene.
En livsstil
Skøyteskolen er et gratis tilbud fra VIF Hockey. Her går barna fra å ligge på isen til gradvis å stabbe seg opp på skøytene og – etter hvert – få fremdrift og balanse. Underveis er det mye lek, barna skal ikke tenke så mye over at de faller og reiser seg igjen.
– Vi synger sanger, leker hauk og due eller rødt og grønt lys, og jeg lager hinderbane til dem hvor de går over puter og under pinner.
Skøyeskolen har fått midler fra OBOS gir tilbake.
Med så mange småtasser å holde styr på, hender det at han må jobbe litt ekstra for å få dem til å være stille og gjøre som de blir bedt om.
– Jeg er ganske streng, men prøver å være streng på en morsom måte, så barna smiler mye og stiller rare spørsmål. Det er tette bånd på Vålerenga, så jeg møter jo på disse barna på Kiwi, på gata og skolen, og alle kjenner meg igjen.
I det daglige er 50-åringen rørlegger. Hjemme er de en hockeyfamilie. Rune har spilt selv, kona har landskamper og NM-gull og og svigerfaren var den som startet damehockey-satsingen i Vålerenga. Som han sier:
– Det har blitt en livsstil.
At han skulle ende opp som trener virker nesten selvsagt.
– Jeg har hatt unger på skøyteskole med bleie og smokk.
Populært tilbud
Samtidig, det er et mål i Vålerenga at hockey ikke bare skal være en arvesport for dem med en far, bror eller søster som har spilt.
– Vi vil at alle skal føle seg velkommen, sier styremedlem Ida Eldholm-Prestø i VIF Hockey.
– Gamle Oslo er en bydel med en høyere andel lavinntektsfamilier og barnefattigdom enn andre bydeler i Oslo. Vi har bestemt oss for å ha gratis skøyteskole som en investering i barna, både lokalt og fra andre steder i byen.
Og tilbudet er blitt svært populært – hun får stadig henvendelser fra foreldre som spør når neste runde av skøyteskolen starter opp.
– Med over hundre barn påmeldt er garderobekapasiteten sprengt. Vi har hatt behov for flere benker og knaggrekker i garderobene, så det ikke skal være så kaotisk hver gang.
Det har Ida søkt – og fått innvilget – støtte til fra ordningen OBOS gir tilbake.
– Lavterskel
Ifølge Kenneth Casper Edvardsen, styremedlem i VIF Hockey, er denne typen bidrag med på å senke terskelen ytterligere for barn og unge som kanskje også vil bli med videre inn i ishockey-sporten.
– Det er et lavterskel og inkluderende miljø, som er lite pretensiøst.
Mens skøyteskolen opptar én banehalvdel denne tirsdagen, skøyter nylig uteksaminerte skøyteskole-elever fra U7-laget over på den andre halvdelen.
– Det blir en naturlig overgang for mange, sier Kenneth, som selv har 15 år med ishockey bak seg og nå har en sønn på U7-laget.
– Skøyteskolen er en viktig og fin rekrutteringsarena. I mange andre idretter kan man begynne organisert langt ut i ungdomstiden og allikevel satse fullt ut. Ishockey er blant de idrettene hvor det er mer krevende, så det har ekstra verdi å komme i gang forholdsvis tidlig i barneårene.
Som Ida understreker også han viktigheten av å åpne opp sporten for flere, spesielt nå i dyrtiden.
– Det er en fanesak, sier han.
– Å senke terskelen for at barn skal kunne holde på med organisert idrett så lenge som mulig, uten at det koster en arm og en fot, tror jeg er noe av det viktigste vi investerer i som samfunn.
Ute på isen er barna ferdige med å synge «Nede på stasjonen», og nå svinger de i sikksakk mellom kjeglene Rune har satt opp. Ett av barna vingler på vei ut av hinderløypa, armene går som løpske vindmøller, men et lite hopp og så er balansen der igjen.
– De går fra å ligge på isen til å mestre kunsten det er å gå på skøyter, sier Rune.
– Det er fantastisk inspirerende.
